Friidrettprestasjoner gir håp i Afghanistan


De fleste som følger med i friidretts-VM i Osaka har fått med seg at Veronica Campbell fra Jamaica tok gull i kvinnenes 100-meterfinale og at Tyson Gay seiret i herrenes 100-meterfinale. Færre fikk nok med seg at Afghanistan stilte med en kvinnelig og mannlig utøver i 100-meterkvalifiseringen. Fatima Mohammadi klokket inn til tiden 16.17 i forsøksheatet. Det holdt til suveren sisteplass. Waleed Anwari fikk tiden 11.75 i herrenes forsøksheat. Det ga ham en 62. plass (av 66 som fikk godkjent sine løp). I Norge ville disse resultatene vært en katastrofe. For afghanerne er prestasjonene små bragder som kan være spiren til noe større på sikt. Utøverne signaliserer blant annet at Afghanistan også kan knyttes til annet enn krig og religion.

Idrett har hatt magre kår i Afghanistan etter at Taliban tok makten i 1996. Taliban tillot fotball selv om det stred mot deres tolkning av Koranen, fordi fysisk aktivitet ble ansett som en god forberedelse til jihad (hellig krig). Men Taliban ville ikke la fotballspillerne spille i kortbukser, det var strenge straffer for synging på tribunene, og kampene ble avbrutt når det var tid for bønn. Også etter at Taliban ble styrtet i 2001 har det vært trist på idrettsbanen. Selv om styrtingen av Taliban-regimet blant annet ble markert med en fotballkamp mellom et afghansk og den afghanske fredsbevarende styrken (ISAF) har ikke sportsaktiviteter i Afghanistan vært høyt på agendaen i Afghanistan eller i vestlig media.

VM i Osaka er ikke første gang arrangement Afghanistan deltar i etter Talibans fall. I 2003 ble Lima Azimi den første afghanske kvinnen som deltok i et friidretts-VM. Hun løp inn på tiden 18.37 på Stade de France i Paris. Lima var en av to afghanere i dette mesterskapet. Da Taliban tok over i Afghanistan i 1999 ble afghanske olympiske komité utestengt av IOC. I 2003 ble Afghanistan tatt inn i den olympiske varmen igjen, og stilte med fem utøvere (tre menn og to kvinner) i OL i Athen. Deltagelsen ble blant annet gjort mulig med norsk støtte. Afghanistan stilte ikke med utøvere i friidretts-VM i Helsinki i 2005.

Jeg veit ikke om Fatima Mohammadi og Waleed Anwari fikk mye omtale i afghansk media eller om deres deltagelse er populær blant de forskjellige grupperingene i Afghanistan. I Norge reagerte vi på at Mohammadi løp i lange joggebukser og hijab, i Afghanistan reagerte sikkert mange på at hun løp i kortarmet skjorte. Tiden hennes hadde sikkert blitt bedre (16.17 var personlig rekord!) om hun hadde løpt i det samme utstyret som konkurrentene. Men resultatet er ikke det viktigste ved hennes deltagelse. Andre ting er viktigere. For det første gir afghansk deltagelse i VM i Osaka det krigsherjede landet etterlengtet positiv omtale. For det andre symboliserer kvinnelig deltagelse at Talibans undertrykking av kvinner er på retrett. For det tredje kan Mohammadi tjene som forbilde for andre kvinner i Afghanistan. Og sist men ikke minst kan slik deltagelse bidra til å samle befolkningen i Afghanistan i en hyllest av egne helter. Det ligger med andre ord et nasjonsbyggingspotensial i slik deltagelse.

Man skal ikke være for optimistisk på idrettens vegne, men idrett og idrettsstjerner kan ha positiv innvirkning på en befolkning som er preget av krig og konflikt. Da er det viktig at vi som bevilger hundrevis av millioner for å bli best ser det store i prestasjonene til de to afghanske utøverne i Osaka, og ikke måler deres prestasjoner i sekunder og edelt metall.