Iraks fotballkrigere


Sjelden har en fotballkamp i et Asiamesterskap fått så mye oppmerksomhet som finalekampen mellom Irak og Saudi-Arabia 29. juli i år. Iraks fotballkrigere vant kampen 1-0, og endelig kunne amerikansk media komme med en gladsak om Irak. Kommentarene etter kampen la vekt på lagets multietniske og multireligiøse karakter. I New York Times’ rapportering het det f.eks. at en kurder fra Mosul sparket ballen mot hodet på en Sunni fra Kirkuk, som igjen sendte ballen videre i mål og sikret seieren mot Saudi-Arabia.

Paradoksalt nok viste denne sensasjonelle seieren over favorittene Saudi-Arabia at samholdet i laget langt fra gjenspeiler virkeligheten i Irak. Ikke bare førte ellevill feiring med skytevåpen til at flere ble drept – til tross for portforbud – men flere selvmordsbombere forsøkte å kjøre inn i de feirende massene. Til tross for dette har flere kommentatorer hevdet at Iraks fotballbragd kan tjene som eksempel på at sunnier, shiaer, kurdere og andre etniske og religiøse grupper kan samarbeide.

Men, man må ikke være for optimistisk på fotballens vegne. Forskning viser nemlig at sport som eksemplets makt ikke har så stor kraft at den alene kan forene og skape fred mellom fiender. For at sport skal ha noen verdi som forsonende virkemiddel må det være et minimum av gjensidig politisk respekt til stede for at sporten skal kunne bidra til å redusere konfliktnivået.

Spørsmålet er om amerikansk nærvær er det som skal til for å skape denne respekten. I forbindelse med presidentvalgkampen i 2004 hevdet president George W Bush at Iraks deltagelse i Athen-OL var et resultat av USAs krigføring i, og frigjøring av Irak i 2003. I tillegg til dette hevdet han at USAs kamp mot terror ville føre til at flere frie nasjoner i framtiden kunne delta i OL. Dette falt ikke i god jord hos den internasjonale olympiske komité (IOC) eller hos det irakiske fotballforbundet. IOC protesterte på at OL-flagget ble brukt i den amerikanske valgkampen, og det irakiske fotballforbundet mente at USA ikke hadde noe å være stolte av i Iraq, til det var for mange drept og for mye ødelagt. Vi har ennå tilgode å høre George W. Bush kommentere resultatet i årets Asia-mesterskap. Kanskje han gjør best i å la være. Kaptein og målscorer Younes Mahmoud kom i hvert fall med klar melding til George W. Bush: Jeg vil ha amerikanerne ut av Irak! Samtidig som Storbritannia og USA mener at irakerne selv må ta mer ansvar i Irak, mener de fleste irakere at det først kan skje når amerikanerne og deres allierte forlater Irak. Spørsmålet er om denne fotballkampen vil føre til at begge får sitt ønske oppfylt.

Det irakiske landslaget i fotball har fra 1950-tallet vært dominert av utenlandske trenere. Under den kalde krigen ble det trent av sovjetere, ungarere, jugoslaver, polakker, østtyskere, men også av engelskmenn og skotter. Årets suksesstrener var brasilianer på tomånederskontrakt. Blir norske Drillo trener vil det derfor vekke mer oppsikt i Norge enn i Irak. En av de tingene som har skapt størst oppsikt i norsk media omkring Drillos kandidatur er at han skal ha stilt krav om at han ikke skal bo i Irak som trener av landslaget. Det er et krav som han sikkert får innfridd. Ingen av spillerne bor heller i Irak. Slik det ser ut nå trenger han heller ikke bekymre seg for å dra til Irak for å trene laget. Asiamesterskapets helter forberedte seg i Jordan fordi det ikke var trygt å trene i Irak.

Det er derfor fristende å hevde at først når iraksk fotballkriger vender hjem vil samholdet i landslaget også gjenspeile samholdet i den irakiske nasjon. Da har Drillo lagt opp som landslagstrener!

PS. For mer om irakisk fotballhistorie, les Simon Freemans bok Baghdad FC. Iraq’s Football Story. A Hidden History of Sport and Tyranny, 2005. London: John Murray.