Kongressen rasler med OL-sabelen


Det er fristende å hevde at kinesiske myndigheter ikke veit hva de har satt i gang ved å arrangere OL neste år. I forbindelse med OL kommer mange politikkområder til å bli satt søkelys på. Og etterhvert som OL nærmer seg vil søkelyset på kinesisk politikk bli mer og mer omfattende, og flere og flere interessegrupper vil hive seg på i kampen for å få Kina til å endre politikk. Beijing-OL 2008 kommer sannsynligvis til å bli det mest poltikkmettede OL gjennom tidene.

Sist i rekken av demonstranter er 8 republikanske kongressrepresentanter. I forbindelse med markeringen av at det kun er et år igjen til OL (8. august) la de åtte representantene fram en resolusjon i Kongressen om boikott av Beijing-OL hvis ikke Kina forbedrer sin egen menneskerettighetssituasjon og bidrar til å bedre menneskerettighetssituasjonen i land som Burma, Sudan og Nord-Korea. Det er ventet at resolusjonen skal diskuteres i utenrikskomiteen når kongressrepresentantene møtes igjen i Washington i begynnelsen av september. Det er ventet at også demokratiske kongressrepresentanter vil støtte resolusjonen.

De fleste er enig om at boikott-toget er gått og at Beijing-OL istedenfor vil bli en arena der politiske ytringer kommer til uttrykk. Dette er en innfallsvinkel som f.eks. Amnesty International har tatt. Det er også viktig i debatten om boikott å være klar over at stater ikke kan boikotte OL, det er det de nasjonale olympiske komiteene som rår over. Med andre ord er det ikke bare for politikere å bestemme seg for boikott, det må også rotfestes i de forskjellige nasjonale olympiske bevegelsene. Den amerikanske boikotten av Moskva-OL i 1980 viste tydelig at politikere kan møte motstand i idrettsbevegelsen hvis de foreslår boikott. Den USA-ledete boikotten (som førte til at 62 land uteble fra Moskva-OL) startet med at president Jimmy Carter truet Sovjetunionen med boikott om ikke landet trakk seg ut av Afghanistan innen 30 dager. Da det ikke skjedde, prøvde han å flytte lekene til Athen. Da heller ikke det hjalp, truet Carter i en siste krampetrekning med å inndra passene til amerikanere som ønsket å delta i OL. Den siste trusselen skyldtes at den amerikanske olympiske komité var motstander av boikott.

Truslene som de amerikanske kongressrepresentantene kommer med har både en innenrikspolitisk og en utenrikspolitisk side. På den ene siden setter de press på kinesiske myndigheter for å forbedre menneskerettighetsituasjonen i Kina, og på den andre siden presser de Kina for at det skal presse andre stater til å endre sin menneskerettighetspraksis. Slik det ser ut nå virker det som om fokus og press på kinesisk utenrikspolitikk har størst virkning. Selv om kinesiske myndigheter f.eks. har lettet på restriksjonene for utenlandske journalister i forbindelse med OL, er det mer som tyder på at press utenfra påvirker kinesisk politikk overfor land som Nord-Korea og Sudan enn å påvirke kinesiske menneskerettigheter. Tvert i mot er det mye som tyder på at kinesiske myndigheter på flere områder har strammet til menneskerettighetene de siste årene.

Det er usikkert hva et sterkere USA-engasjement i forbindelse med Beijing-OL vil føre med seg. Når det gjelder kritikken av menneskerettighetssituasjonen i Kina vil kinesiske myndigheter kunne avfeie dette med at andre land ikke har noe med indre anliggender i Kina å gjøre. Dette argumentet forsvinner når man kobler Kina til menneskerettighetssituasjonen i andre land. Det er derfor naturlig å tro at press på Kina i forbindelse med OL vil ha størst effekt i kinesisk utenrikspolitikk og mindre effekt på kinesisk innenrikspolitikk.

Uansett blir det spennende å følge med i behandlingen av den amerikanske boikottresolusjonen i september. Ekstra spennende blir det å se om noen av de amerikanske presidentkandidatene hiver seg på debatten. Kanskje Kina-OL blir et hett tema i den amerikanske presidentvalgkampen?