Beijing Paralympics – lysning for funksjonshemmede?


Et vellykket Paralympics kan gi kinesiske myndigheter en viktig propagandaseier i stormen rundt kinesiske brudd på menneskerettighetene. Men det må jobbes hardt for at dette skal bli noe mer enn fasadepynting. Kina sliter både med tilgjengelighet for og holdninger til funksjonshemmede.

Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man startet å holde Paralympics i samme by som OL. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 land, mens det i Athen 2004 deltok 3806 utøvere fra 136 land. I Beijing Paralympics neste år venter man at rundt 4000 utøvere fra 150 land vil delta.

Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter legger mye prestisje i et vellykket Paralympics både på arrangør- og på deltagersiden. I Beijing har man satt i gang store tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. Alle nye bygg over 6 etasjer må f. eks. ha heis. Det samme gjelder nye t-banestasjoner. Problemet er at reglene ikke alltid blir fulgt og at gamle hus og t-banestasjoner ikke blir oppgradert slik at tilgjengeligheten blir god over alt. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde blir i tillegg brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det kun er byer der man venter stort innrykk av utlendinger som får midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede og at mer fjerntliggende områder ikke blir prioritert. Man kan i den sammenhengen spørre om hvem man forbedrer for.

Men det er ikke bare tilgjengeligheten som er et problem for de vel 83 millioner kinesere som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som skal til Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har liten status i Kina og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem eller blir holdt inne av andre av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske fra funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. Japan er et hederlig unntak.

Til tross for at funksjonshemmede har lav status i Kina har kinesiske myndigheter brukt stadig større ressurser på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten til Paralympics fra 1988 og til 2004. I 1988 fikk Kina 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronsje) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren 1. plass på nasjonsrankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). Det er all grunn til å tro at Kina vil toppe denne statistikken også neste år. I seg selv kan denne innsatsen øke statusen til funksjonshemmede i Kina.

Men vi kan allikevel stille spørsmål ved kinesernes motiver for å gjøre et godt Paralympics. Både OL og Paralympics brukes som utstillingsvindu overfor andre land, og lekene er et forsøk på å vise omverdenen at Kina er i endring og på riktig vei, både økonomisk og politisk. Kina har vist endringsvilje når kinesisk utenrikspolitikk blir knyttet til OL. Det gjelder f. eks. forholdet til Sudan og Nord-Korea. Mindre vilje til endring ser vi i innenrikspolitikken. Det gjelder særlig ytringsfriheten og organisasjonsfriheten. Setter vi mer fokus på Paralympics bidrar vi til å skape nye helter og forbilder fra en marginalisert gruppe. Det kan gi funksjonshemmede en større grad av likeverd, men det kan også bidra til å bedre situasjonen for funksjonshemmede i Kina. Greier vi det kan Paralympics i Beijing bli et eksempel på at sport og sportsarrangementer faktisk kan gjøre en forskjell.