Våpenhvile med sprengkraft?


OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!