Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL


Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL, på grunn av Kinas unnfallenhet i Darfur-konflikten, var Storbritannias OL-minister Tessa Jowell raskt på banen for å si at det ikke er hensiktsmessig å bruke Beijing-OL som et politisk virkemiddel overfor Kina. Dette er forskjellig fra OL-engasjementet den britiske regjeringen viste i forkant av OL i Moskva i 1980. Da brukte Margaret Thatcher all sin makt på å få britiske OL-utøvere til å bli hjemme i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Stemningsskiftet skyldes i hovedsak én ting: London skal arrangere OL i 2012 og boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan føre til trøbbel for London-lekene.

Ved siden av et strategisk samarbeid mellom kinesiske og britiske myndigheter har britiske politikere og Londons OL-organisasjon inngått et tett samarbeid med kinesiske myndigheter og den kinesiske OL-organisasjonen. Kina og Storbritannia har i flere år samarbeidet om Beijing-OL. Britiske firmaer har vært sentrale i byggingen av ”Fugleredet” – kinesernes prestisjestadion – og den nye flyterminalen i Beijing – som er bygget til OL. Frivillige som skal jobbe under London-OL er med som frivillige i Beijing for å lære av kinesernes organisering, og det er planer om gjenbruk av en del av det tekniske anlegget i 2012. Som en gest til britene og deres store samarbeidsvilje fikk Gordon Brown i januar i år som første utlending lov til å se på innsiden av ”Fugleredet”.

Det er den nasjonale OL-komiteen som bestemmer om Storbritannia skal utebli fra Beijing-OL eller ikke. Det kan ikke Tessa Jowell eller andre britiske politikere bestemme. OL-komiteens uavhengighet ble til fulle demonstrert i 1980 da den britiske OL-troppen dro til Moskva mot Margaret Thatchers vilje. Ikke bare uttrykte hun sin klare misnøye med britisk deltagelse hun prøvde også aktivt å overtale enkeltutøvere til ikke å delta. Douglas Hurd, på det tidspunktet ansatt i det britiske utenriksdepartementet og senere utenriksminister for Thatcher, hadde blant annet møte med Sebastian Coes far for å få ham til å overtale sønnen sin til ikke å delta. Dette presset virket ikke og Coe vant OL-gull på 1500 meter. Britisk deltagelse i Moskva var spesiell på flere måter. Det var bare delegasjonslederen Dick Palmer som var med på åpningsseremonien. Der gikk han under det olympiske flagget. Storbritannia vant fem gull og da vinnerne mottok sine gullmedaljer ble OL-hymnen spilt og OL-flagget reist. I år ser vi at den britiske OL-komiteen viderefører sin uavhengige linje og at den ikke tar noen sjanser i forhold til egne utøveres personlige engasjement. En blanding av idealisme (ønsket om å skille sport og politikk) og realisme (boikotter vi, boikotter andre) har gjort at den britiske OL-komiteen har innført forbud mot politisk protest for egne utøvere.

OL-historien er full av boikottaksjoner. De største aksjonene var i 1976 da afrikanske og arabiske land boikottet lekene i protest mot IOCs Sør-Afrika-politikk. Boikotten av OL i Moskva i 1980 ble gjengjeldt i 1984 da kommunistiske land gikk til motaksjon i forbindelse med OL i Los Angeles. Etter den kalde krigen har det ikke vært boikottaksjoner og det er lite som tyder på at det vil bli boikott denne gangen. Prins Charles’ private boikottaksjon for å markere sin støtte til Tibet har trolig liten effekt. Det tidligere boikottaksjoner imidlertid viser er at én boikottaksjon eller trusler om boikott fører til diskusjon om gjengjeldelsesaksjoner. IOCs engasjement for å få Nord-Korea med på et samarbeid i Seoul-OL i 1988 var basert på frykt for at 1988-OL skulle bli offer for tilsvarende aksjoner som i 1980 og 1984. Britiske OL-arrangører frykter derfor at boikott og trussel om boikott av Beijing-OL av politiske grunner kan slå tilbake på dem selv. Britisk engasjement i Irak, britisk støtte av USAs kamp mot terrorisme, og at OL i London finner sted under Ramadan kan være grunner til at noen begynner å snakke om boikott av lekene i 2012.

Selv om boikott av Beijing-OL sannsynligvis vil øke sjansen for flere britiske medaljer – slik tilfellet var i 1980 – er det andre hensyn å ta. Boikott av Beijing-OL kan gjøre samarbeidsklimaet mellom Kina og Storbritannia dårligere, og det kan skape vanskeligheter for London-OL i 2012. Derfor boikotter ikke Storbritannia Beijing-OL!