Kinas olympiske mars


Politisk endring i Kina. Det er mye som skal til for å få gjennomslag for politisk endring hos kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. Til det er det kinesiske regimet tilsynelatende for robust og standhaftig. Samtidig er det en fare for at det blir så mange politiske problemstillinger som blir knyttet til OL at den ene gode saken kan slå den andre i hjel: mengden av gode saker dreper den gode sak.

Ny mediestrategi. Men selv om potensialet for politisk endring i Kina i forbindelse med OL er begrenset må kinesiske myndigheter svare på flere av anklagene mot dem og de må legge opp en mediestrategi deretter. Til nå har vi bare sett begynnelsen på det trykket som kinesiske myndigheter vil bli utsatt for i forbindelse med OL. Jeg tror at mars blir måneden som sparker i gang det virkelige medieballet. Det er to årsaker til det. For det første er det presidentvalg på Taiwan 22. mars. For det andre starter den olympiske fakkelstafetten 24. mars. De to begivenhetene er viktige hver for seg, men de er også sterkt knyttet til hverandre.

Presidentvalg på Taiwan. Det er ventet at Kuomintangs (Nasjonalistpartiets) kandidat Ma Ying-jeou vil vinne valget foran kandidaten til Taiwans Demokratiske fremskrittsparti, Frank Hsieh. Svekkelsen av Det demokratiske fremskrittspartiet skyldes misnøyen med dagens president Chen Shui-bian. Kuomintang viste styrke i parlamentsvalget i januar da partiet fikk ¾ av mandatene. Denne trenden ser ut til å fortsette i presidentvalget. Misnøyen med dagens president skyldes dels hans økonomiske politikk og anklager om korrupsjon, men også hans konfrontasjonslinje overfor Kina. Chen har vært en populist som har forsøkt å skape en sterk taiwansk nasjonal identitet blant annet ved å yppe seg mot Kina. Det har både ført til skjerpet konflikt med Kina og misnøye i USA. En grunn til det er at Chen har foreslått at Taiwan skal holde en folkeavstemning om Taiwan skal søke medlemskap i FN under navnet Taiwan eller Den kinesiske republikk. Kina ønsker ikke at Taiwan skal erklære seg for selvstendig, mens USA, som tradisjonelt har støttet Taiwan, ikke ønsker at Taiwan skal skape krøll i forbindelsene mellom USA og Kina. Taiwan kan se langt etter FN-medlemskap så dette er kun et forslag som skal markere revir. Det er et paradoks at det er Kuomintang (som helt til 2000 hadde makten på Taiwan) som kjører den mest Kina-vennlige politikken. Det var Kuomintang som etablerte seg på Taiwan i kjølvannet av den kommunistiske revolusjon og som har vært symbolet på kampen mot kommunismen i Kina. Men nå ønsker de ikke lenger å føre en konfronterende linje. Nå mener de at det er nødvendig med bedre økonomiske forbindelser til Kina for å få fart på økonomien på Taiwan. Kuomintang mener altså at bedre forbindelser til Kina vil gi Taiwan større frihet på lenger sikt. I Kina ser man litt annerledes på det. Der betyr tettere bånd med Taiwan at man kommer et skritt videre i gjenforeningen av de to fiendene.

Konflikten mellom president Chen og Kina kom tydelig fram da organisasjonskomiteen til Beijing-OL skulle legge fram ruten for den olympiske fakkelstafetten. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta i mot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Chen og hans parti med på. Det blir spennende å se om ruten blir lagt om når den nye presidenten blir innsatt. Vil den nye linjen til den nye presidenten bety at fakkelen får komme til Taiwan? Og i så fall, hvilke følelser vil det sette i sving på Taiwan og i fastlands-Kina? Jeg garanterer at fakkelstafettspørsmålet kommer på bordet igjen etter 22. mars.

Det leder oss over på den politiske betydningen av fakkelstafetten og oppmerksomheten den vil få også på andre områder.

Olympisk fakkelstafett. Oppmerksomheten rundt tidligere fakkelstafetter har i hovedsak dreid seg om kjendisene som skal bære fakkelen. I år blir det annerledes. Fakkelen blir som vanlig tent i Olympia og skal denne gang innom alle kontinenter og kinesiske provinser (hvis vi ser det fra Taiwan, og alle kinesiske provinser minus én hvis vi ser det fra Beijing). Både kjente og ukjente personer vil bære fakkelen fram. Siden årets OL blir det mest politiske siden OL i Moskva i 1980 vil mange organisasjoner som kjemper for endringer i Kina stå langs ruten for å markere seg og sin sak. Og det ser ut til at fakkelstafetten blir ekstra viktig fordi mulighetene for å drive politisk virksomhet i Kina under OL blir begrenset. Både fordi kinesiske myndigheter vil slå hardt ned på slik aktivitet (særlig hvis det dreier seg om ømtålige saker som Tibet, Falun Gong og dødsstraff mm.), og fordi kinesiske myndigheter vil gjøre alt de kan for at slik aktivitet ikke kommer ut til resten av verden. På den måten er det mulig å nå fram til kinesiske myndigheter og andre målgrupper gjennom punktmarkeringer langs ruten, uten inngripen av kinesisk politi. Inngripen må politiet i andre land i så fall stå for.

Den lange fakkelstafetten. Fakkelstafetten varer helt fram til åpningsseremonien 8. august. For kinesiske myndigheter kan stafetten bli lenger og skape mer støy enn de ønsker. Det er i den sammenheng fristende å bli klisjéfylt og døpe om Den lange marsjen til Den lange fakkelstafetten…