Uighurene og OL – olympiske paradokser (oppdatert 17. juni)


Fakkelstafetten hos uighurene. Fakkelstafetten gjennom Xinjiang ble strengt kontrollert av kinesiske myndigheter. Også etter OL kan provinsen erfare ytterligere innstramminger. Rop om boikott og kampen mot terrorisme er to stikkord.

Boikott og kampen mot terrorisme. Tidligere i år kunne kinesiske medier rapportere om at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Kinesiske medier og myndigheter antyder at det er separatister fra Xinjiang som er tatt. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring tidligere den samme uken og at det i januar ble avdekket terrorplaner i Urumqi myntet på Beijing-OL. Alle hendelsene knyttes til uighurenes selvstendighetskamp.

I Xinjiang-provinsen bor det ca. 8.3 millioner uighurer og mange av disse ønsker selvstendighet fra Kina og å etablere Øst-Turkistan. Kinesiske myndigheter gjør alt for at dette ikke skal skje: de har lenge drevet en befolkningspolitikk for å minske uighurenes andel av befolkningen i provinsen (han-kinesernes andel av provinsen har økt fra ca. 5% like etter 2. verdenskrig til ca 40% i dag) og de slår hardt ned på politikere og organisasjoner som kjemper for selvstendighet.

Som et ledd i kampen for selvstendighet og kampen mot kinesisk undertrykking har blant annet uighuren Rebiya Kadeer, Raftoprisvinner 2004, oppfordret Norge og andre land til å boikotte Beijing-OL (hun har senere endret standpunkt – nå mener hun at man kun skal boikotte åpningsseremonien). Samtidig har kinesiske myndigheter trappet opp kampen mot uighurer som kjemper for selvstendighet. Kampen mellom uighurer og kinesiske myndigheter viser oss to sammenvevde paradokser i forbindelse med årets OL.

Første paradoks. Det er forståelig at Rebiya Kadeer og andre uighurer ønsker å utnytte OL til sin fordel. Oppfordring om boikott er en måte å gjøre det på. Paradokset er at uten Beijing-OL ville svært få ha hørt om eller brydd seg om uighurene. Selv om Rebiya Kadeer fikk Raftoprisen i 2004, og Raftoprisen er en anerkjent fredspris ville Kadeer i Norge og resten av verden mest sannsynlig vært en døgnflue. OL har hjulpet henne i å holde sin sak på dagsorden.

Andre paradoks. Økt oppmerksomhet rundt uighurenes stilling i Kina (og andre etniske gruppers situasjon) har ført til økt frykt hos kinesiske myndigheter for økt aktivitet fra de som ønsker selvstendighet for uighurene og frykt for at Beijing-OL skal utnyttes politisk av separatistgrupper. Frykten blir særlig tydelig når ministeren for offentlig sikkerhet Zhou Yongkang sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme, og ekstremisme. For kineserne er det en tydelig link mellom terrorisme og separatisme. Og her har Kina fått indirekte og direkte internasjonal støtte. Det har de fått på to måter. For det første har de fått stilltiende aksept for, i terrorismens navn, å kjempe ned det kinesiske myndigheter kaller separatister. I tillegg får de bred støtte for å sørge for at OL blir så sikkert som mulig. For det andre har de fått USA og FN til å sette Øst-Turkistans islamske bevegelse på sine terroristlister ved å knytte dem til Osama bin Laden og Al-Qaida uten at det finnes sikre beviser for en slik kobling. Paradokset her er at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser.

Terrorplot en kinesisk gladsak? Kinesiske myndigheter la om mediestrategien etter at Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for OL. Da Steven Spielberg trakk seg ble Xi Jinping satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han blir regnet for en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao og dette blir testen på om han er klar for oppgaven. Etter hans ansettelse har antall pressekonferanser økt betraktelig og journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kom samtidig med møte i den kinesiske Folkekongressen. Avverging av terror kan ta bort fokuset fra andre politiske saker som kinesiske myndigheter ikke ønsker skal knyttes til OL, og de kan vise at kinesiske myndigheter gjør alt for at OL skal gå trygt for seg.

Hva om…? Paradoksene får oss til å stille følgende (kontrafaktiske) spørsmål: Hva om Beijing ikke hadde fått OL? Hadde uighurene fått det bedre? Hadde Kina fått en enklere oppgave med å renske ut separatister? Hadde jeg skrevet om uighurene i denne bloggen? Eller gjør ikke OL noen forskjell?