RETRO: Hva ville Muhammed Ali gjort?

Idrettsutøveres politiske engasjement. Utøvernes politiske standpunkter får stadig mer oppmerksomhet etter hvert som vi nærmer oss OL i Beijing. Det er imidlertid svært få utøvere som til nå har gått inn for boikott av OL.

Det skyldes både at mange utøvere oppnår sin største drøm ved OL-deltagelse og at man oppfatter boikott på en annen måte i dag enn under den kalde krigen.

I den grad idrettsutøvere engasjerer seg i dag dreier det seg i hovedsak om falne stjerner eller utøvere som har lagt opp. At falne stjerner engasjerer seg har vi sett før, og det mest kjente eksemplet er Muhammed Alis kamp for boikott av Moskva-OL i 1980.

Alis erfaringer var dyrekjøpte og kan tjene som eksempel for dem som roper på mer engasjement fra dankede og avdankede idrettsutøvere i dag.

Alis vrede. Muhammed Ali var svært opprørt over Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979. Og allerede tre dager før president Jimmy Carter annonserte sin boikottlinje sa Muhammed Ali at han ikke ville sende utøverne i Muhammed Ali Amateur Sports Club til Moskva.

Alis klubb besto da av 32 boksere og friidrettsutøvere, blant annet hekkeløperen Greg Foster, sprinteren Houston McTear, og to ganger bokseolympier Davey Armstrong. Dette var den aller første organiserte boikotten av lekene i Moskva.

Etter hvert fikk Ali også moralsk støtte av basketballspillerne Julius Erving og Earl Monroe, baseballspillerne Johnny Bench og Tommy John, tennisspilleren Vitas Gerulaitis, og bilraceføreren Janet Guthrie.

Ett av Alis argumenter for boikott var at den sovjetiske invasjonen viste Sovjetunionens vilje til å ta livet av alle verdens religioner. Carter brukte ikke samme argumenter som Ali – for den amerikanske presidenten var det viktig å sikre oljeleveranser til Den persiske gulf – men de fant hverandre likevel i ønsket om boikott.

Carter engasjerer Ali. Da Carter ikke greide å stoppe eller flytte OL i Moskva startet han et omfattende diplomati for å få så mange nasjoner som mulig til å boikotte lekene.

Ali ble plukket ut til å påvirke statsledere i Tanzania, Kenya, Nigeria, Liberia og Senegal. Selv om Ali var verdens mest kjente tungvektsbokser var han sammenlignet med de andre Carter sendte ut – viseutenriksminister Warren Christopher til Europa og Zbigniew Brzezinski til Midtøsten – en politisk lettvekter.

Tanken var at verdens mest kjente amerikaner, med røtter i Afrika, kunne påvirke statslederne i disse landene. Alle lederne for disse statene var høyt ansette medlemmer av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), og, trodde amerikanerne, hadde derfor mulighet til å påvirke andre afrikanske ledere.

I tillegg var langdistanseløperne fra Kenya svært gode. Hvis de trakk seg ville det gi et tydelig signal til andre medaljekandidater om at også de kunne boikotte OL. Men det skulle vise seg at saken var vanskeligere enn som så.

Ali i tvil. Ali fikk liten tid til å forberede seg på Afrika-turen. I tillegg visste Sovjetunionen om tiltaket og kunne derfor raskt sette inn en motoffensiv. Det gjorde at Ali fikk en dårlig start på OL-diplomatiet.

Før Ali dro til Tanzania var han i India og der ble han oppsøkt av den sovjetiske ambassadøren til India. Ambassadøren fortalte Ali at Sovjetunionen hadde blitt invitert til å invadere Afghanistan og at Sovjetunionen ikke hadde til hensikt å invadere flere land i Gulf-området.

Ali ble også invitert til Afghanistan for å få bekreftet disse påstandene. Møtet med ambassadøren gjorde inntrykk på Ali og på et tidspunkt vurderte han å avlyse hele Afrika-turen. Men han bestemte seg til slutt for å dra.

Ali møter motstand. På sitt første stopp i Tanzania møtte Ali enda flere motforestillinger, og han begynte å tvile på grunnlaget for boikott. Tanzanias president Julius Nyerere satt spørsmålstegn ved USAs moralske argumenter for å boikotte Moskva-OL når USA samtidig motsatte seg effektive sanksjoner mot Sør-Afrika.

Nyerere ble også provosert over at USA sendte en idrettsutøvere for å overbevise ham og ikke en fremstående diplomat. Han mente dette var å undervurdere presidenten og afrikanske politikere.

Tanzanianske journalister fortalte Ali om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøringskamp og lurte på hvorfor USA ikke støttet afrikanske nasjoner i 1976 da de ønsket boikott av lekene i Montreal på grunn av IOCs Sør-Afrika-politikk.

Den massive motargumentasjon fikk Ali på defensiven. Han måtte innrømme at han ikke visste om sovjetisk støtte til afrikansk frigjøring, og han sa at han ikke representerte USA, men at han representerte kampen for frihet.

Før han dro til Kenya innrømmet han også at hadde han visst om amerikansk handel med Sør-Afrika ville han ikke ha dratt på Afrika-turen i det hele tatt.

Afrikanske ledere står på sitt. Kenyas president Daniel Arap Moi var før Ali kom med på en boikott av lekene. Nigeria var negativ til amerikansk innblanding. Liberias president William Tolbert – som da var president i OAU – var mer imøtekommende. Tolbert støttet Carters boikottaksjon, men ønsket samtidig amerikansk pengestøtte til Liberia.

Selv om Senegals president Leopold Sedar Senghor var motstander av den sovjetiske invasjonen i Afghanistan, var han også motstander av å blande sport og politikk, og derfor mot boikott av lekene.

Ali og Senghor kom godt overens og like før avreise fikk vi se bilder av tungvektsmesteren og presidenten der de leste dikt for hverandre.

Illusjonsløs. Da Ali kom hjem til USA snakket han mer om amerikansk støtte til Afrika enn om boikott av lekene, selv om han fortsatt støttet boikott. Ingen av de afrikanske landene ble overbevist av Ali.

Enten hadde de tatt standpunkt til boikott før han kom og/eller de motsatte seg presset. Tanzania, Nigeria og Senegal sendte utøvere til Moskva. Kenya lot utøverne bli hjemme. Liberia endret fra boikott til ikke boikott etter at president William Tolbert ble skutt og drept.

Liberia sendte utøvere til Moskva, men de deltok ikke. Det er riktig å si at Muhammed Ali kom hjem desillusjonert både fordi han ikke nådde igjennom hos de afrikanske lederne og fordi han ikke ble behandlet slik han hadde trodd.

Svekket stolthet – og dårlig økonomi – gjorde at han senere på året valgte å utfordre Larry Holmes til tungvektskamp. Ali tapte på teknisk knock out i 11. runde. Spør du Ali i dag vil han mest sannsynlig si at han ville vært Afrika-turen foruten!

Lærdommen. Hva kan vi lære av dette i dag? For det første at spørsmålet om OL-boikott er en komplisert affære.

For det andre viser historien at idrettsutøveres innflytelse i politikken er usikker.

For det tredje viser det at det er risikabelt for idrettsutøvere å spille på lag med politikere. Når politikernes og idrettsutøvernes motiver for boikott er forskjellig kan idrettsutøverens intensjoner bli dratt i tvil.

For det fjerde viser det at (vestlige) politikere ikke må undervurdere statsledere i andre land (i denne sammenheng Afrika).

For det femte at noen ganger kan idrettsutøvere la moralen gå foran egen vinning selv om man går glipp av medaljer og anseelse. Spørsmålet er om denne lærdommen påvirker dagens idrettsutøvere.

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

%d bloggere liker dette: