Fotball-EM – like sikkert som sveitsiske banker?

Lite snakk om sikkerhet. Det har vært snakket lite om sikkerheten i fotball-EM i Sveits og Østerrike. Dette er ikke bare tilfelle i Norge, som ikke har kvalifisert seg til mesterskapet, men også i land som har kvalifisert seg. Er det noen grunn til å ta sikkerhetsspørsmål i dette mesterskapet på alvor?

Lav risiko. Det kan være flere grunner til at det har vært liten oppmerksomhet rundt sikkerheten ved dette mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland og at vi derfor anser at de ikke står overfor store trusler. En annen grunn er at OL i Beijing opptar det meste av vår tankekapasitet, også når det gjelder sikkerhet, og at vi derfor bevisst eller ubevisst skyver spørsmål om sikkerhet under fotballmesterskapet til siden. En tredje mulighet er faktisk at vi kan svært lite om Sveits og Østerrike og at vi derfor ikke har forutsetninger for å snakke om hvilke trusler de to landene eventuelt kan stå overfor.

To trusler. Det er to former for trusler som arrangørene av mesterskapet vil måtte forholde seg til. Det ene er voldelig bråk av fotballpøbler som kommer. Det andre er terrortrusselen. I dette mesterskapet anses den første trusselen som størst. Når det gjelder voldelig bråk, har de to vertsnasjonene forberedt seg godt.

Kampen mot fotballpøbler. Under mesterskapet har alle politimenn i Østerrike og Sveits fått ferieforbud, og de står i beredskap så lenge mesterskapet varer. I tillegg stiller spesialtrente soldater seg til rådighet. Østerrike disponerer politistyrker på 27 000, mens Sveits har 15 000. I tillegg stiller Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren har mobilisert 10 000 soldater fra 2. til 28. juni for å bidra til sikkerheten. Ytterligere 5000 står til disposisjon. Dette er den største mobiliseringen av militært personell i Sveits i fredstid.

I begge land er de fleste soldater ubevæpnet og skal bistå politiet med kontroll av kjøretøy og trafikk, og å skjerpe grensekontrollene. Lokale fengsler er blitt tømt for fanger for å gi plass til fotballbråkmakere, og arenaene har blitt alkoholfrie soner for å begrense fyll.

Kostnadsrammen for sikkerhetsarbeidet er usikkert. Sveits regner med å bruke ca. 63 millioner amerikanske dollar på sikkerhet, mens Østerrike ikke har laget noe eget budsjett. Det er rimelig å anta at den totale kostnadsrammen totalt overstiger 150 millioner amerikanske dollar.

Internasjonalt samerbeid. Men sikkerheten ivaretas ikke bare av lokale myndigheter. Tyskland bidrar med 1700 politimenn, 850 i hvert land, og Sveits får hjelp av 750 politimenn fra Frankrike, 31 fra Kroatia, 25 fra Polen, 15 fra Hellas og 11 fra Russland og Spania. At tyskerne bidrar med mange politimenn er kanskje ikke så rart. De har gode erfaringer fra sitt eget fotball-VM i 2006, og av de 24 kampene i de innledende rundene er det to kamper som har blitt karakterisert som høyrisikokamper: Tyskland – Polen og Tyskland – Kroatia. Begge kampene går i Klagenfurt. Tysk politi har i den sammenheng fått fullmakt til å arrestere bråkmakere, mens annet utenlandsk politi kun skal bistå og underordne seg lokalt politi. Opptil 7000 politimenn og sikkerhetspersonell kan settes inn i forbindelse med én kamp!

Metoder for å unngå bråk. En metode er en såkalt 3D-strategi. De tre d-ene står for dialog, deeskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang. I tillegg har de lagt mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruker et ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever også internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Over hekken. Mange øvelser er gjennomført for å forberede mannskapene på bråk, men ikke alle tiltak har vært like populære. Da østerrikske myndigheter kuttet ned alle trærne rund Ernst Happel Stadion i Wien for at fotballpøbler ikke skulle ha noe å klatre i, fikk de miljøaktivister på nakken.

Schengen-krøll. At Sveits ikke er med i Schengen-reglene har også skapt problemer. Selv om landet har en avtale med EU om fri flyt av varer, har Schengen-reglene skapt utfordringer for EM-organiseringen. For å lette visumarbeidet har man innført en regel om at de som trenger visum til Schengen-området og Sveits, bare trenger ett visum for å reise mellom Østerrike og Sveits under mesterskapet. Denne avtalen måtte alle Schengen-landene skrive under på sammen med Sveits. I tillegg til dette er de interne Schengen-reglene suspendert. Det betyr at passkontrollen er gjeninnført mellom Schengen-land som grenser til arrangørlandene under mesterskapet. Dette er tiltak som også ble satt i verk under OL i Athen og Torino og under fotball-EM i Portugal i 2004 og fotball-VM i Tyskland i 2006. EM i fotball er med andre ord ikke bare et idrettsarrangement, men krever også krevende politiske beslutninger for å bli realisert. Det viser også at EU er villig til å lempe på eget regelverk når man anser saken for viktig nok.

Terrortrusselen. Eksperter som har uttalt seg om sikkerheten under mesterskapet, har sagt at det ikke foreligger noen konkret terrortrussel, selv om enkelte nettsteder for jihadister har truet med anslag. Store mesterskap vil alltid være attraktivt for terrorister – mange mennesker samles på ett sted, muligheten for å drepe mange og skape frykt og panikk er til stede. Men truslene som er framsatt på forskjellige nettsteder må anses som ryggmargsreflekser fra radikale miljøer.

Når det gjelder terrortrusselen mot mesterskapet må den deles inn i to kategorier: trusselen mot arrangørnasjonene og mot deltakerlandene. Selv om trusselnivået er lavt, har det for Sveits’ sin del vært framhevet to ting i forbindelse med EM. Det ene er høyreradikale protester mot bygging av moskeer og minareter, og det andre er sveitsisk-amerikansk samarbeid for å fryse sveitsiske bankkontoer som man tror brukes til finansiering av terrorisme. I Østerrike har man trukket fram landets restriktive innvandringspolitikk, generelt avmålte holdninger overfor utlendinger og sitt nærvær i Irak (med 5 offiserer).

Terrorister er flinke til å finne argumenter for å gå til angrep. Det betyr at disse sakene og andre kan brukes av terrorister til å legitimere angrep. Når det gjelder deltakernasjonene kan vi for eksempel nevne at Italia, Polen og Tyskland (motvillig) deltar i Irak, Tyrkia er i konflikt med kurdere, Russland driver krig i Tsjetsjenia, og at baskerne igjen har startet en offensiv mot den spanske regjeringen.

Skyt dem ned! For å hindre terrorisme har arrangørene, i tillegg til vanlige politioperasjoner, gjort alle deltakerbyene til flyfrie soner på kampdager, og jagerfly og helikoptre patruljerer luftrommet over byene. I tillegg har man truffet spesielle tiltak for å forhindre kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Østerrike har også åpnet for å skyte ned kaprede fly om en slik handling skulle true sikkerheten under arrangementet. Så langt var ikke tyskerne villige til å gå i 2006.

Hva skal man prioritere? Det er ventet nesten fire millioner tilreisende til EM. Bare en firedel av disse har billett. Det betyr at politioppgavene kan bli store, men de trenger ikke bli det. Fotball-VM i Tyskland viser det. Noe av nøkkelen til lite bråk den gangen var politiets lave profil og at arrangørene tilrettela for tilreisende uten billett. Det var flere som så kampene på storskjermer i parker og på åpne plasser enn som så dem inne på arenaene.

Sveits og Østerrike har lært mye av Tyskland i så måte. Men denne tilnærmingen byr på utfordringer med hensyn til terrorisme fordi den fører til store menneskemasser på mange andre områder enn i og rundt arenaene. Det krever at man må ha mer sikkerhetspersonell enn tilfellet er under vanlige landskamper. Det er dyrt. Det betyr også at potensielle terrorister har flere muligheter til å ramme arrangørene. Jo flere steder, desto flere muligheter.

Til hvilken pris? Det er en tankevekker at sikkerhetsoppbudet er så stort i to land som i utgangspunktet har lite å frykte. Dette mesterskapet og tidligere mesterskap viser at man hele tiden forbereder seg på det verst tenkelige. Det blir kostbart og kan også føre til at færre ønsker å besøke slike arrangementer. Øker sikkerhetsoppbudet i framtidige mesterskap, kan det faktisk føre til følt uttrygghet for dem som drar dit. Hvorfor så mye sikkerhet? Vet arrangørene mer enn de tør å fortelle oss? Da kan terroristene dra på ferie og se på at arrangørene selv bidra