Amnestys olympiske leker

Amnestys OL-engasjement. Hva har Amnesty fått ut av sitt OL-engasjement? Amnesty fikk mye oppmerksomhet i forkant av Beijing-OL fordi de knyttet OL til sin egen kamp for å bedre menneskerettighetene i Kina. I Norge stilte Amnesty til og med med eget kjendislag i Holmenkollstafetten som et alternativ til den olympiske fakkelstafetten. Men har Amnestys olympiske leker vært en suksess?

Ikke et angrep på Amnesty. Dette er ikke et angrep på Amnesty, men et ærlig forsøk på å drøfte om menneskerettighetsarbeid i tilknytning til Beijing-OL har hatt noe for seg og om et slikt engasjement bør knyttes til framtidige OL. I etterpåklokskapens navn våger jeg tre påstander i denne saken. For det første er det risikablet å ønske lekene til et sted for at det skal settes søkelys på menneskerettighetssituasjonen i vertslandet. For det andre er det risikabelt å bruke presisjefylte arrangementer i autoritære stater som arena og virkemiddel for å kritisere regimets politikk. For det tredje tror jeg at menneskerettighetsarbeid i tilknytning til store idrettsarrangementer har større mulighet for å lykkes hvis den rettes mot demokratiske stater enn mot autoritære og totalitære stater.

Støttet tildeling av Beijing-OL. Amnesty har hele tiden støttet OL i Beijing. Begrunnselsen har vært at OL ga en gylden mulighet til å sette søkelys på menneskerettighetssituasjonen i Kina, og at dette søkelyset ville føre til forbedringer i Kina. Men har OL så langt ført til forbedringer? Skal vi tro Amnestys egne rapporter har det motsatte skjedd. I forkant av OL ga Amnesty ut to rapporter der de evaluerte menneskerettighetssitusjonen i Kina før OL. I rapporten The Olympics countdown – crackdown on activists threatens Olympics legacy (april 2008) står det på første side at OL ikke har vært katalysatoren for menneskerettighetsreformer slik man hadde håpet og trodd. Og i rapporten The Olympics countdown – broken promises (juli 2008) leser vi faktisk at tingenes tilstand har blitt verre som en konsekvens av OL. En foreløpig konklusjon er derfor at Amnesty har gitt sin fulle støtte til et arrangement som har ført til forverring av menneskerettighetssituasjonen i Kina. Dette betyr ikke at Amnesty står ansvarlig for det som skjer i Kina, men at lekene ikke har ført til ønsket utvikling. Tar Amnesty lærdom av dette?

Det olympiske stressyndrom. Kina-forskere forteller at tilstramninger foran store arrangementer (som partikongresser og store idrettsarrangementer) er vanlig i Kina fordi man frykter at arrangementene skal kunne utnyttes politisk av forskjellige opposisjonsgrupper og at det skal bidra til ustabilitet. Dette kalles kinesisk stressyndrom. Det er derfor ikke overraskende at Kina strammet inn før OL. Dette er Kinas olympiske stressyndrom. Når vi vet at kinesiske myndigheter har omtalt OL som den viktigste begivenheten i Kina etter revolusjonen i 1949 skjønner vi at stressnivået har vært høyt i forkant av OL og at det derfor blir følsomt hvis sport og politikk knyttes sammen og brukes mot regimet. Dette er ikke et forsvar av kinesiske myndigheter, men en observasjon. I den sammenheng er det verdt å merke seg at de to ”bestemødrene” som ble arrestert og dømt til to år i omskoleringsleir fordi de ville protestere mot at de var blitt tvangsflyttet i 2001 er sluppet fri. Er stresset i ferd med å slippe taket?

Spørsmål til diskusjon. Når Amnesty (og andre menneskerettighetsgrupper) evaluerer sin olympiske innsats er det flere forhold man bør se på:

For det første om man faktisk har satt kinesiske aktivister i fare. Har kinesiske aktivister latt seg oppmuntre av Amnesty (og andre menneskerettsorganisasjoner) til å bruke OL for å fremme sin sak og på den måten blitt straffet hardt?

For det andre om Amnesty ved å koble seg til en begivenhet som mange kinesere har vært og er stolte av har fått mange kinesere som potensielt kunne bidratt til å fremme Amnestys verdier til å vende Amnesty ryggen. Hvis så er tilfelle kan det ha gjort menneskerettighetsarbeid i Kina vanskeligere.

For det tredje om man har presentert menneskerettighetsspørsmål på en nyttig måte. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, legger man kanskje begge debattene døde.

Timing. Lærdommen Amnesty og andre trekker av sitt OL-engasjement bør få følger for framtidig bruk av idrettsarrangementer. Hva om Raftosiftelsen hadde gitt dalitene Raftprisen i 2010 når India skal arrangere Samveldelekene? Hadde dalitene fått mer oppmerksomhet og hadde deres situasjon bedret seg av en slik timing? Selv om dalitene fikk Raftoprisen i 2007 er det fortsatt nesten ingen i Norge (og i resten av verden?) som vet noe om denne gruppen og hvordan og hvorfor de lider. Dette var også situasjonen for Rebiya Kadeer som fikk Raftoprisen i 2004. Eksil-uighuren som kjemper for uighurenes rettigheter i den kinesiske Xinjiang-provinsen kunne også gått i glemmeboken hadde det ikke vært for Beijing-OL. På den måten har vi blitt bedre kjent med det som skjer i Xinjiang og med uighurene på grunn av OL. Men har det ført til at uighurene har fått det bedre? De voldelige anslagene i Kasghar i forkant av og under OL kan tyde på at tingenes tilstand i Xinjiang faktisk kan ha blitt verre og at enkelte uighurer begynner å bli desperate. For Kadeer har OL vært en vanskelig sak. Da hun var i Bergen i 2006 var hun sterkt for boikott av lekene. Men da hun innledet på et Kina-seminar i Bergen i vår hadde hun snudd og var kun for boikott av åpningsseremonien. Hvorfor hadde hun snudd i denne saken? Var det fordi ropet om boikott hadde ført til sterkere press på uighurene i Xinjiang? Eller var det fordi hun hadde fått råd av Dalai Lama og/eller Amnesty, som hele tiden har støttet Beijing-OL? Det er vanskelig å vite, men her er vi ved sakens kjerne: var det lurt å koble kampen mot menneskerettigheter og frihet for Tibet og andre provinser til OL?

Framtidige arrangementer. Det kommer flere internasjonale mesterskap i flere land som bryter menneskerettighetene. Ikke alle er like autoritære som Kina, men menneskerettigheter slik vi i Vesten tolker dem er ikke relative. Et menneskerettighetsbrudd er et menneskerettighetsbrudd uansett hvor de finner sted. Derfor må vi spørre: På bakgrunn av erfaringene fra Beijing-OL vil Amnesty starte målrettede kampanjer mot menneskerettighetsbrudd i forbindelse med Samveldelekene i India i 2010, fotball-VM i Sør-Afrika i 2010, fotball-VM i Brasil 2014 og vinter-OL i Russland i 2014? Eller er Beijing-OL et engangstilfelle? Dette finnes få eksempler på at press i forbindelse med store idrettsarrangementer fører til at menneskerettighetssituasjonen bedres. To eksemplene finner vi i Sør-Afrika og Australia. At Sør-Afrika ble utestengt fra den olympiske familie i 1964 og seinere ble ekskludert fra mange idretter påvirket debatten om apartheid i Sør-Afrika. At den hvite befolkningen ble forhindret fra å konkurrere i cricket og rugby bidro til apartheidstyrets fall. I Australia startet oppreisningsarbeidet for aboriginerne som et resultat av sterkt press i forbindelse med Sydeny-OL i 2000. Poenget her er at endringer skjer etter press på stater med stor eller liten grad av demokrati.

Vancouver 2010? I Vancouver i Canada har ledere for de canadiske aboriginerne mobilisert til kamp mot vinter-OL i 2010. De frykter at de må flytte fra sine hjemtrakter og at deres levemåte skal ødelegges av økt turisme som en følge av OL. Er dette en kampsak for Amnesty?