På sporten kjenner man presidenten!

Sport og amerikansk valgkamp. Sport var ikke noe sentralt tema i den amerikanske presidentvalgkampen før Sarah Palin entret scenen og finalespillet i Major League Baseball startet (World Series). Sport hadde nok vært et mer sentralt tema hadde Mitt Romney vært republikanernes presidentkandidat – han fikk et løft som politiker takket være sin opprydningsaksjon i forbindelse med vinter-OL i Salt Lake City. Men det svinger – bokstavlig talt – mer av baseball enn av femmila på ski!

Palin entrer banen. Etter at Sarah Palin ble lansert som visepresidentkandidat og stemplet seg selv som ”hockeymamma” (og en forsvarer av ”Joe six-pack” – gjennomsnittsmannen som sitter og ser hockey på tv) har sport blitt et stadig mer diskutert tema i valgkampen. Palin har droppet pucken i ishockeykamper og alle kandidatene – president og visepresident – har måttet kommentere finalistene – Tampa Bay Rays og Philadelphia Phillies – i årets Major League Baseball-finale. Baseball er en av amerikanernes nasjonalsporter og det er utenkelig at presidentkandidatene ikke skal kommentere begivenheten og at MBL-finalen er unnagjort før presidentvalget – baseball er tross alt viktigere enn å karre seg til stemmeurnene.

Vingling i vippestater. Når det gjelder baseball har John McCain også her beskyldt Barack Obama for vingling. Når Obama har vært i Florida har han sagt at han støtter Florida-laget Tampa Bay Rays og når han har vært i Pennsylvania har han gitt sin støtte til Philadelphia Phillies. Men først støttet Obama Phillies fordi Tampa Bay Rays slo Obamas favorittlag Chicago White Sox ut av serien. Dette er vingling og taktikkeri av ypperste sort!

Hvis ingen går i fella, men passer seg for den? McCain har sagt at han ikke vil gå i fella med å velge side i baseball, særlig ikke når de to lagene i finalen holder til i to vippestater. Selv holder McCain med Arizona Diamondbacks, et lag kona Cindy har en eierandel i. Sarah Palin har vært diplomatisk og sagt at begge lagene vet hvordan underdoggere kan vinne – hva nå det måtte bety? Obamas helgardering ligner veldig på Hillary Clintons uttallelser om at hun ville holde på både Chicago Cubs (laget fra Hillarys hjemby) og New York Yankees (laget i sitt senatordistrikt) hvis de skulle møte hverandre. Her hjemme husker vi Thorbjørn Jaglands famøse lefling med Rosenborg i 1999 som et alen av dette stykket. Fortsatt er Jagland sterkt mislikt i Strømsgodset…

Vingling og taktikkeri er ikke bra når man snakker om baseball i USA. Fordelen for Obama er at verken Palin eller McCain er særlig interessert i baseball og at deres troverdighet derfor ikke er så stor når de snakker om baseball. Hadde Bush kunne stille til valg igjen hadde saken vært en annen. Han er veldig opptatt av baseball og har selv ledet et baseballag.

Golfeffekten. De fleste forståsegpåere er svært usikre på hvordan det vil gå på valgdagen selv om Obama leder på de fleste målingene. Mange snakker om den såkalte Bradley-effekten som sier at en svart kandidat må lede med godt over 5% for at han skal være sikker på å vinne valget mot en hvit kandidat. Men andre effekter sier noe annet: Obama spiller nemlig golf! Det gjør ikke McCain. McCain har til og med sagt at han hater golf og har referert til Churchill som skal ha sagt at golf er en ødelagt spasertur!

Tar vi en kikk på tidligere presidenter og håpefulle presiedentkandidater er statistikken klar. Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale. Det betyr at Obama vinner valget på ”golfeffekten”!

Sport og presidentvirke. Kan McCains og Obamas sportsinteresse si noe om hvordan de er som personer og hvordan de vil bli som presidenter? Absolutt! Selv om alle presidentkandidater er programforpliktet til å si at de liker alle de tre amerikanske nasjonalsportene (baseball, amerikansk fotball og basketball) er det ingen hemmelighet at John McCain er mest interessert i amerikansk fotball og at Barack Obama er frelst på basketball.

Krigsspill. Amerikansk fotball og basketball er svært forskjellig idretter og representerer to forskjellige måter og tenke på og representerer to forskjellige tidsånder. Amerikansk fotball er veldig mekanisk og representerer industrisamfunnets samlebåndlogikk – hver spiller er en liten brikke i et strategisk spill og byttes ut og inn avhengig av hva slags taktikk man har. I tillegg ligner spillet og retorikken på et krigsspill med harde aggressive manøvre, taktikkeri for å ta ut fienden, og omtalen av spillet er spekket med krigsmetaforer. I amerikansk fotball er også treneren svært viktig og hans taktiske evner avgjør ofte kamper. På den måten ligner han på en general i krig.

Disse beskrivelse passer også på John McCain – i hvert fall slik han har fremstått i denne valgkampen: han driver valgkamp etter overraskelsesmetoden (avlyser valgkampen på grunn av finanskrisen og utnevner den ukjente Sarah Palin som visepresidentkandidat mm.), er konfronterende på grensen til det aggressive og ser på politikken som et nullsumspill (det jeg tar, mister du). McCain opptrer også svært likt en fotballtrener – han står alene og tar sine egne avgjørelser (Maverick) og står og faller på det.

Samspill. Basketball bringer fram helt andre assosiasjoner. Basketball er et lagspill der alle på laget spiller viktige roller samtidig. Det er et dynamisk lagspill som går kontinuerlig uten skifte av formasjon, og det er et spill der alle gjør hverandre gode – samtidig. Overført til arbeidslivet minner basketball om arbeidsmetodene vi ser i moderne teknologibedrifter der hver enkelt arbeidstager har unik kompetanse, men ikke greier å få utnyttet dette uten samarbeid med sine kolleger. Sammenlignet med amerikansk fotball er basketball i langt større grad preget av lek og tekniske finesser. Vi kjenner igjen basketballens anatomi i Barack Obamas valgkamp. Han er leken og veltalende, men er på grunn av sin uerfarenhet på flere politikkområder – som for eksempel i utenrikspolitikken – avhengig av gode medarbeidere for å bli god. Obama er en lagspiller og blir bedre, og gjør andre bedre gjennom god bruk av sine medarbeidere.

Sport avgjør valget? Selvfølgelig avgjør ikke kandidatenes sportsaffeksjoner presidentvalget. John Kerry’s lag Boston Red Sox vant World Series like før han tapte for George W. Bush i 2004. Hell i spill, uhell i valg med andre ord. Men kandidatenes favorittlag og deres betraktninger om sport kan gi et innblikk i hvordan kandidatene tenker. Og det gir sportsinteresserte bloggere mulighet til å henge seg på diskusjoner om det amerikanske valget. Godt valg!