Æres den som æres bør…


Arven fra Beijing-OL. I forkant av OL i Beijing var det to temaer som gikk igjen. Det ene var om man kan skille politikk og sport og det andre om hvilke kriterier som må gjelde for å tildele OL. Beijing-OL viste tydelig at OL og politikk hører sammen uansett hvor mye IOC prøvde å sette en skillelinje. Det andre var om leker skal gis til et autoritært land for å bidra til demokratisering i landet eller om man først skal gi lekene når demokratiske minstestandarder er på plass.

Tre temaer. Den siste generalforsamlingen i den europeiske olympiske komité (EOC) viser at disse problemstillingene fortsatt er aktuelle. Tre begivenheter viser det.

Flytte Sotsji-OL? For det første foreslo den georgiske delegasjonen at OL i 2014 i Sotsji måtte flyttes blant annet med argumentet om at georgiske myndigheter ikke kan garantere for sikkerheten til befolkningen i Abkhasia, en russiskkontrollert del av Georgia ikke langt unna den russiske OL-byen. Det er blant annet her russiske ”fredstyrkene” er plassert. Dette forslaget ble blankt avvist. Men det viser allikevel at OL er en arena for internasjonale konflikter. Det som skiller denne situasjonen fra tidligere OL er at konflikten utspiller seg i forbindelse med et vinter-OL. Det har ikke skjedd før. I hvert fall ikke på dette nivået.

Obama på banen. For det andre viste den amerikanske søkerkomiteen fram en hilsen fra Barack Obama der han snakker varmt om de olympiske idealer og uttrykker sin støtte til Chicagos OL-kandidatur i 2016. Det er usikkert hvordan en slik høyprofilert støtte så tidlig i prosessen vil slå ut, men det viser i all tydelighet at den amerikanske søkerkomiteen legger mye vekt på prestisjen til personen som snart vil bli verdens mektigste mann.

Helten Lukasjenko. For det andre delte EOC-presidenten Patrick Hickey ut en utmerkelse til Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko for ”fremragende innsats for den olympiske bevegelse”. Det kan i den forbindelse opplyses om at den hviterussiske presidenten er president i den hviterussiske olympiske komité. Det er ingen tvil om at EOC på dette området har laget et solid skille mellom sport og politikk. Hadde man tatt Lukasjenkos politiske meritter i betraktning hadde dobbeltpresidenten neppe vært kvalifisert for utmerkelsen.

Hviterussland versus Irak. Det er vanskelig å vite om moderorganisasjonen går god for denne utmerkelsen. Uansett kommer utmerkelsen i et merkelig lys når vi sammenligner med hvordan den irakiske troppen ble behandlet i forkant av Beijing-OL. Irakerne ble først nektet adgang til lekene fordi politiske myndigheter hadde påvirket valgene i irakiske idrettsforbund. Det er vanskelig å tro at ikke Lukasjenko – som er landets eneveldige president – har hatt en finger med i spillet valget i den hviterussiske olympiske komité.

Hvem vinner? Dem som mener at idretten kan bidra til demokratisk forandring vil si at utmerkelsen til Lukasjenko er av den modige sorten. Andre vil mene at det er reint idioti. I hviterussiske medier ble denne utmerkelsen tatt som en bekreftelse på Lukasjenkos fotreffelighet. Good or bad?