En ny generasjon idrettsutøvere

Bredde versus elite. I Norge er mange bekymret for balansen mellom elite og bredde. Diskusjonen går mellom dem som mener elite skaper bredde og dem som mener det motsatte. Et sentralt spørsmål i denne debatten er om tidlig spesialisering gjør at du kun dyrker fram ”idrettsbroilere” og at man på den måten skyver de mindre talentfulle ut av idretten. Med andre ord at vi fostrer fram noen få idrettskjendiser og at grasrotstilnærmingen til idrett forsvinner. Dette er også problemstillinger vi finner igjen i andre land. New York Times har de siste dagene skrevet om dette, og her finner vi to helt forskjellige retninger i amerikansk idrett.

Gentesting av barn. I Boulder, Colorado tilbyr et firma gentesting av barn for å finne ut hvilken idrettsgren de har anlegg for å bli god i. For mange foreldre er kartlegging av et slikt gen av interesse fordi det kan åpne veien for sportsstipender og utdanning på amerikanske universiteter. Men kan man finne et slikt gen? Kritikerne av slik testing sier at dette enten er uetisk eller at slik testing er svindel, eller begge deler. De etiske aspektene ved slik testing må diskuteres – også i Norge. Denne diskusjonen må også knyttes til den siste generasjonen doping – gendoping, og den bør omfatte flere enn de som deltar i idrett. Genforskning i idretten gir assosiasjoner til mellomkrigstidens raseforskning. Spørsmålet er om raseforskningen er på vei tilbake i ny drakt og at idretten (igjen) blir den fremste testarenaen.

Fra gener til nye grener. Men det er håp for de sportsgenløse – også i USA. Idrett som ikke er organisert av amerikanske universiteter, men av studenter og andre frivillige, er i sterk utvikling i USA. Den profesjonelle universitetsidretten blir organisert av National Collegiate Athletic Association (NCAA) og National Association of Intercollegiate Athletics (NAIA). Idrettene organisert under disse paraplyene møter konkurranse på to fronter fra grasrotsidretten. På den ene siden blir det etablert ligaer i de samme idrettene som NCAA og NAIA organiserer. På den annen side etableres det konkurranser i alternative idretter. Av idretter som er i sterk vekst på grasrotplanet er volleyball, fotball og tennis – av de etablerte idrettene – og brasiliansk kampsport, abborfiske og ballroom-dansing – av de mindre etablerte idrettene. Det som kjennetegner den nye grasrotsbevegelsen er at den får liten eller ingen støtte fra universitetene eller fra det offentlige, at dugnader og frivillig innsats sørger for at konkurranser holdes og lag opprettholdes, og at det er kontingentbasert.

Vekst uten veksthormoner. Det er flere grunner til denne veksten. Én viktig grunn er at flere amerikanere går på universitet enn tidligere og at universitetene derfor ikke greier å tilfredsstille behovet til den økte studentmassen – verken innenfor de tradisjonelle idrettene eller i idretter som man ikke finner innenfor universitetssystemet. En annen grunn er at mange studenter ønsker å styre etter egne regler og prinsipper og ikke etter regler som er rigide (må man for eksempel være med på hver trening for å spille på laget?) eller som har for stort innslag av kommersialisering (kan vi velge et annet draktmerke?). Finanskrisen kan også ha spilt inn på dette området. Finanskrise har ført til mindre penger til universitetsidrettene og til nedlegging og nedprioritering av flere idretter. Dette har skapt et ”marked” for alternative måter å organisere idretten på.

Genmangel. Den kanskje viktigste årsaken til denne oppblomstringen er at ikke alle har et utpreget sportsgen, men kun er glad i å drive idrett på et nivå man behersker og som lar seg kombinere med annen aktivitet – for eksempel studier. Fortsetter grasrotsbevegelsen å vokse kan støttespillerne til gentesting av barn få sterk motstand i USA. I tillegg kan nordmenn som ønsker å slå et slag for breddeidretten henvise til grasrotbevegelsens økende styrke i USA. Ikke verst bare det.