Drømmen om fotball-EM

Drømmen om fotball-EM. Endelig kom kostnadsoverslaget til fotball-EM i Norge og Sverige. Fram til det norske og det svenske forbundet eventuelt leverer søknaden i februar neste år kommer diskusjonen til å gå høylytt i det ganske land om et fotball-EM er verdt 7 milliarder kroner. Går dette på bekostning av breddeidretten i Norge? Vil andre idrettsforbund måtte lide for fotballforbundets pengebruk i forbindelse med EM? Og hvorfor EM og ikke OL? Dette er noe av det vi kommer til å diskutere fram mot februar. Siden jeg veit at dette kommer tenkte jeg heller å gjøre noen betraktninger rundt fellessøknaden til Norge og Sverige. Hvorfor søker flere land mesterskap sammen?

Norge og Sverige søker sammen. Forrige EM ble delt mellom Østerrike og Sveits og i 2000 ble EM arrangert i Belgia og Nederland. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap, og det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg – som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet – å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på bekostning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. Denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk «Fotball og europeisk integrasjon», 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i «Fotball og politikk», Hvor hender det?, 28. januar 2008)

%d bloggere liker dette: