Olympisk kransekakepynt?

Stor ståhei for ingenting? Det er stor ståhei i København i forkant av fredagens beslutning om hvem som skal få OL i 2016. Barack Obama har nå meldt sin ankomst for å tale Chicagos sak. Det betyr at Spania kommer med kongen, USA og Brasil med presidentene og Japan med statsministeren. Tre av dem ender opp med ingenting. IOC kan på den andre side smykke seg med at statsledere og regjeringsledere kappes om deres gunst.

Politisk sjarm. Den eneste nordmannen i IOC – Gerhard Heiberg har vært kritisk til at statsledere kommer til København for å påvirke IOC. På det området er han på linje med OLs grunnlegger Pierre Coubertin, som ikke ønsket innblanding i olympiske beslutninger fra statsledere og regjeringssjefer. De fire politiske lederne som kommer til København vet at gjør de en god jobb vil deres kandidat stå sterkt. De har fått med seg Gro Harlem Brundtlands innsats for Lillehammer-OL i 1994 og svenskekongens ditto dårlige innsats for Østersund, at Tony Blair var tungen på vektskålen da London fikk OL i 2012 og Vladimir Putins unike engelske appell – den eneste gangen han har gitt en tale på engelsk(!) –til IOC i Guatemala i 2006 til Sotsjis fordel.

Politikk i idrett. Dette er eklatante eksempeler på idrett i politikk, det vil si at politikere bruker idrettsarenaen som politisk arena. Gerhard Heibergs bekymring (selv om han gleder seg til å møte Obama!) – er at idrett i politikk skal gå utover politikk i idrett, det vil si at alle de idrettspolitiske sakene kommer i skyggen av all politisk kjendiseri. Dette vitner om at OL og IOC stadig får en mer sentral rolle i internasjonal politikk, om ikke som aktør så i hvert fall som arena, på bekostning av det saken egentlig dreier seg om – idrettsutøverne og idrettsgrenene.

Olympisk kronprins. Parallelt med engasjementet til politikere og kjendiser fra Brasil, USA, Japan og Spania foregår det en debatt i Danmark om kronpins Frederiks kandidatur til IOC. Med stor sannsynlighet blir kronprinsen valgt inn i IOC 9. oktober. Dette har skapt diskusjon om kronprinsens politiske rolle. Når han nå får et verv i en organisasjon som blir mer og mer politisk og som – mer eller mindre frivillig – tar standpunkt til menneskerettighets- og klimaspørsmål undrer man seg på om kronprinsen også må ta stilling til disse spørsmålene? Til nå har han vært taus. I danske medier har kronprinsen fått gjennomgå og enkelte journalister har kalt ham for olympisk kransekakepynt. Ikke bare fordi han selv ønsker å sole seg i glansen av verdens mektigste idrettsorganisasjon, men også fordi det danske idrettsforbundet ønsker ham som kandidat.

Olympisk adelskap. Det som ikke er diskutert like mye er de kongelige og adeliges rolle i IOC. I dag er det 10 kongelige/adelige (fra Liechtenstein, Monaco, Storbritannia, Kuwait, Luxembourg, Nederland, Saudi-Arabia, Qatar, Malaysia og Forente arabiske emirater) av 106 IOC-representanter. Med kronprins Fredrik blir det 11 og tar vi med to honorære medlemmer som også er kongelige (Hellas og Spania) er vi oppe i 13 – nesten 10 prosent. Få av disse er statsoverhoder. Onde tunger har sagt at skal man bli kongelig, må man først ha tjenestegjort i IOC. Nærmere sannheten enn vi aner?

Coubertin vrir seg i graven? Det er vanskelig å vite hva Pierre de Coubertin ville sagt om denne utviklingen, men det er en kjent sak at han var motstander av at statsoverhoder smykket seg med OL. Han var blant annet motstander av å holde OL i Athen i 1906, ikke bare fordi det kun var to år etter forrige OL eller fordi han mente at OL aldri skulle finne sted i samme by to ganger (Athen hadde første OL i 1896), men fordi han ikke likte at den greske kongefamilien ville ha OL for å fremheve seg selv.

Nye prosedyrer? At mange stats- og regjeringssjefer kommer til en IOC-kongress øker utgiftene til de som arrangerer kongressen, blant annet på grunn av økt sikkerhet. Men det tar også oppmerksomheten bort fra det som er viktigst – søkerbyenes kvalifikasjoner, den olympiske idé, nye olympiske grener og nye kriterier for valg av byer. Etter korrupsjonsskandalene i forbindelse med OL i Atlanta og Salt Lake City innførte IOC strenge regler og prosedyrer for valg av OL-byer. Det kan hende at de igjen må foreta endringer etter årets olympiske fesjå. Det vil være i Coubertins ånd og det vil sørge for at ikke hele IOC i framtiden blir oppfattet som kransekakepynt for politikere med sporadisk interesse for OL.