FN serverer IOC på et sølvfat

FN velger seg oktober. Oktober har vært en spektakulær måned for IOC. I begynnelsen av oktober kom statsledere og regjeringssjefer fra flere verdenshjørner til København for å gjøre seg lekre for IOC, i håp om å dra OL i 2016 i land. FNs generalsekretær velsignet dette arrangementet med sin åpenlyse støtte og omfavnelse av IOC og Jacques Rogge. 19. oktober vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen for 9. gang i forkant av Vancouver-OL neste år og IOC fikk samme dag observatørstatus i FN. Disse begivenhetene skaper utfordringer for alle de involverte aktørene og viser at det ikke lenger er mulig å snakke om at idrett og politikk er to forskjellige ting.

IOC en maktfaktor. At FNs generalsekretær (og Barack Obama!) stiller opp på en IOC-kongress er oppsiktsvekkende i seg selv. Men det viser også at FN i stadig økende grad ønsker å bruke idrett som et virkemiddel for å oppnå sine mål. Det viser at IOC har blitt en maktfaktor i internasjonal politikk. Det viser også at ikke-statlige organisasjoner som tidligere ble sett på med et skjevt øye nå kan diskutere politikk på samme arena som statlige aktører med større alvor og tyngde. Like it or not!

Våpenhvile med økt oppslutning. Den olympiske våpenhvilen har blitt vedtatt som resolusjon i FNs generalforsamling siden Lillehammer-OL i 1994. Intensjonen er at OL skal bidra til fred i verden og at man skal inngå våpenhvile under OL – slik tilfellet var i antikkens OL. I forkant av hvert OL siden 1994 har verstnasjonene oppfordret FN til å vedta denne våpenhvilen. Avtemmingsresultatene siden den første gang ble vedtatt i 1993 er interessante. For det første har det vært en tendens til at støtten til våpenhvilen har vært større for vinter-OL sammenlignet med sommer-OL. Det kan tyde på at vinter-OL har vært mindre politisk kontroversielt enn sommer-OL. For det andre har støtten til våpenhvilen vært jevnt oppadgående fram til Beijing-OL. I forkant av OL i Torino fikk våpenhvilen støtte av alle FN-nasjoner (191 av 191). Før Lillehammer-OL fikk den støtte av 121 nasjoner.

Våpenhvileprotester? I forkant av Beijing-OL skjedde det noe spesielt. Da var det 9 nasjoner som ikke støttet våpenhvilen og alle disse støttet selvstendighet for Taiwan. Dette antyder politisk protest mot Kinas Taiwan-politikk. Støtten (sponsoratet) til neste års våpenhvile er merkelig sammenlignet med tidligere våpenhviler. Denne gangen har kun 154 nasjoner skrevet under på resolusjonen. Dette er en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Man kan tyde dette på to måter: at våpenhvilen har blitt uinteressant (unødvendig tidsbruk i FN) eller at mange nå begynner å ta den på alvor (de støtter ikke noe som man tror ikke blir overholdt). Til nå har den olympiske våpenhvilen kun hatt symbolsk verdi. Det så vi senest under forrige års OL, da Russland og Georgia gikk til krig på OLs åpningsdag. Allikevel er denne utviklingen interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet.

IOC blir FN-obeservatør? IOCs observatørstatus er også interessant på flere måter. For det første gir den IOC taletid fra talerstolen i FNs generalforsamling. Det betyr at IOC kan fremme sine visjoner og ideer direkte til FN-representantene i New York. Samtidig vil det gjøre IOC mer synlig på den politiske scene. Mange vil sikkert IOCs plass i FN for uriktig anerkjennelse av en organisasjon som de mener er korrupt, domineres av menn og ikke tar hensyn til blant annet menneskerettigheter i de land som arrangerer OL. På den andre siden vil en slik status for IOC gjøre organisasjonens arbeid mer åpen og sårbar for kritikk og kanskje bidra til at OL-organisasjonen foretar endringer på temaer som fremmes fra andre aktører på FNs talerstol. Hva om Norge fremmer forslag om endringer i IOC og ber IOC svare for seg i FN? Det som synes sikkert er at IOC med observatørrolle i FN ikke lenger kan si at organisasjonen opererer utenfor den politiske sfæren. Nå har den for alvor blitt en politisk aktør på den internasjonale arena.

Velger Norge IOC? I forbindelse med resolusjonen om observatørstatus valgte Canada å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Det canadiske utenriksdepartementet har ennå ikke kommet med en begrunnelse for denne unnlatelsen. Norge var heller ikke på listen over støttespillere. Betyr dette at Norge (og Canada) ikke ønsker at IOC skal være FN-observatør? Morsomt å vite, selv om IOC sikkert ikke bryr seg om hva svaret vil være…