Olympisk X-faktor

X-faktor. Utvelgelse av OL-by her i København ligner veldig på Idol og X-faktor. Men den avanserte talentkonkurransen i kongens by skiller seg fra de andre reality-programmene på to måter. For det første er ukjente middelmådigheter byttet ut med konger, statsministere og presidenter. For det andre er det i København dommerne som sitter igjen som vinneren.

Snobbe ned. For min egen del er det spesielt å være på IOC-kongressen i København. Ikke bare fordi jeg som frivillig møter mange av dem jeg treffer i jobbsammenheng i kongressuniform for frivillige. De jeg møter lurer egentlig på hva jeg holder på med. Det kan de godt. Som frivillig var jeg en av de få som fikk være i presentasjonsrommet der de fire kandidatene presenterte sitt OL-prosjekt. Journalister med all verdens erfaring måtte sitte i et rom utenfor. Noen ganger lønner det seg å snobbe ned…

A-kjendiser. Det var også spesielt fordi så mange stats- og regjeringssjefer, kjendiser og dignitærer var samlet på ett sted for å se beslutningen om hvor et idrettsarrangement skal finne sted. Jeg nevner blant annet Barack Obama, Oprah Winfrey, Sebastian Coe, Lula, Kong Juan Carlos, Prinsesse Anne, Sergej Bubka, Raul Gonzales, Migel Indurain, Sepp Blatter, prinsesse Benedicte, Yukio Hatoyama og Gerhard Heiberg – i ikke-prioritert rekkefølge. Som Jacques Rogge sa på åpningen av IOC-kongressen i dag – Pierre de Coubertin ville gnidd seg i øynene.

Milliard. Og det er meget spesielt at så mange interesserer seg for tildelingen av OL. Noen sier at en milliard mennesker fulgte med på tv for å se Rogge åpne konvolutten med stemmeresultatet. At Lula, Kong Juan Carlos, Barack Obama og Yukio Hatoyama adresserer Jacques Rogge og IOC og trygler om at deres by og land må få OL, er også spesielt. Dagen etter (i dag) talte FNs generalsekretær til IOC og nesten pinlig naivt logret for ringenes herrer. Enten betyr det at IOC for alvor blitt en aktør i internasjonal politikk eller så er det nok et bevis på FNs generalsekretærs blandede dømmekraft. Uansett er IOC-kongressen i København en stor suksess – for IOC.

Ingen Obama-effekt. Personlig mener jeg det er to hendelser i forbindelse med utdelingen av OL i 2016 som viser IOCs nye og mer sentrale plass i internasjonal politikk. Det første er, som mange andre har påpekt, at Rio gikk av med seieren. De fleste av dem jeg har snakket med som sitter nært stemmeknappen sa at det var tre ting som gjorde at Rio vant – de hadde en god søknad, Rio med Lula i spissen hadde en god presentasjon og det var vanskelig å se bort fra at Sør-Amerika aldri har holdt et OL før. Obama-effekten var med andre ord ikke nok. Jeg tror mange har overdrevet Obama-effekten, inkludert Obama selv. Mange – meg medregnet – har pekt på Gro Harlem Brundtland, Tony Blair og Vladimir Putins vellykkete innsats for sine kandidater. Det man glemmer er at denne gangen hadde alle søkerbyene sterke personligheter i sin stab og de mest betydningsfulle politikerne på podiet. Når man i tillegg vet at amerikanerne ikke er svært populære i IOC og alle de andre kandidatene hadde høyt respekterte IOC-medlemmer i sine delegasjoner skal det mer til enn å stille opp med Barack Obama i drøye fire timer – viste det seg.

Reven fornøyd. Ved siden av de som støttet Rio var det et par stykker i Bella Center som smilte ekstra bredt da Chicago røyk ut – det var reporterne fra Fox News. De kunne rapportere tilbake at heller ikke denne gangen greide Obama å få til en seier på den internasjonal arena, kanskje han burde brukt mer tid på helsereformen?

Doping og storpolitikk. Den andre hendelsen som viser IOCs tiltrekningskraft og styrke – men som har gått under radaren til de fleste – skjedde i spørrerunden etter hver presentasjon. Det var to IOC-representanter som stilte spørsmål til alle søkerbyene – prins Albert av Monaco og svensken Ljunqvist, leder for IOCs medisinske komité. Albert spurte i hovedsak om hva man trodde ville bli arven etter OL. Det var i denne sekvensen at Barack Obama hadde sitt store øyeblikk. I frustrasjon over det dårlige svaret til den amerikanske delegasjonslederen tok han ordet og sa at arven til Chicago-OL ville være at alle som dro til Chicago skulle føle at det var enkelt å komme til USA. Betyr det at han hadde lettet på visumbestemmelsene hvis Chicago hadde fått OL? Det får vi aldri vite. Det var Ljunqvist som virkelig fikk bundet stats- og regjeringssjefen til masten. Da han spurte alle kandidatene om den nasjonale lovgivningen i de fire landene var på linje med IOCs dopingregler, dvs. at man kan straffeforfølge dopere og dopingmistenkte innenfor IOCs eget domsapparat konkurrerte Obama, Zappatero, Lula og Hatoyama? Om å si at det gjorde det og hvis ikke skulle nødvendige endringer foretas. Her dro flere en hvit løgn, særlig Obama – USA har et godt stykke igjen før de oppfyller IOCs og WADAs dopingkrav. Det er enestående at stats- og regjeringssjefer kappes om å tilpasse sin lovgivning for å tilfredsstille en ikke-statlig aktør som i utgangspunktet kun skal drive med idrett. Hvis noen har andre eksempler vil jeg gjerne få vite det, men jeg tror dere kan spare dere bryet med å finne det ut.

Og vinneren er? IOC! Å stille opp som OL-kandidat er en dyr og risikofylt sport. Det er brukt over fire milliarder kroner på utforming av søknader og oppføring av IOC-kongressen. IOC – som kun har bruk en liten del av disse pengene og sikkert mangedoblet sin markedsverdi – sitter igjen som den store vinneren. Det er noe å tenke over!