Alt for å få OL!

Tid for selvransakelse. I Bjørge Stensbøls bok ”Makten og Æren i toppidrettens kulisser” kritiseres det og tas det selvkritikk. Et av temaene er – naturlig nok – Tromsø-OLs endelikt. I Sør-Korea ransaker OL-entusiaster og nasjonale myndigheter seg også over PyeongChangs to tapte forsøk på å få OL – mot Vancouver i 2010 og Sotsji i 2014. Men på den koreanske halvøy ønsker man OL koste hva det koste vil!

OL for en hver pris! Myndighetene i Sør-Korea mener OL er en ultimat måte å fremme nasjonale interesser på. Sommer-OL i Seoul 1988 presenterte for en hel verden at Sør-Korea ikke lenger var et underutviklet land, men som et industrialisert og moderne samfunn, dog totalitært. Et nytt OL vil ytterligere bekrefte Sør-Koreas stilling som et ledende demokratisk industriland. Derfor finner man seg ikke i å tape kampen om å få OL. Ved juletider 2009 bestemte derfor Sør-Koreas president Lee Myung Bak og justisminister Lee Kwi-nam å benåde tidligere Samsung-sjef Lee Kun Hee som i 2008 fikk tre års betinget fengsel for blant annet skatteunndragelser. Amnestiet fikk han ene og alene for å hjelpe Sør-Korea å få OL i 2018.

Ingen novise. Lee Kun Hee er ingen hvem-som-helst. Han har siden 1996 vært IOC-medlem fram til han bestemte seg for å suspendere sitt eget medlemskap på grunn av fengselsstraffen. Lee bygde også opp Samsung til å bli verdens ledende tv- og minnebrikkeprodusent. I tillegg er Samsung en av IOCs hovedsponsorer. Med opphevelse av dommen mot Lee håper sørkoreanske myndigheter at skal få skikkelig trykk bak sin tredje vinter-OL-søknad.

Korrupte IOC-medlemmer. Sør-Korea har god tradisjon for korrupte IOC-medlemmer. Lee er to ganger tidligere benådet for å bestikke sørkoreanske presidenter. Formannen for Doosan-gruppen – Samsungs hovedkonkurrent i Sør-Korea – og IOC-medlemmet Park Young-sung ble i 2007 benådet etter en underslagsdom. På grunn av dommen ble Park suspendert fra IOC i fem år. IOCs visepresident Kim Un-yong gikk i 2005 av fordi han var anklaget for underslag og korrupsjon.

Fransk åpning. Sør-Korea er ikke alene om å se gjennom korrupte fingre for å få OL. I 2006 benådet president Jacques Chirac den tidligere idrettsministeren Guy Drut som hadde fått en 15-måneders dom for korrupsjon for å hjelpe Annecy å få OL i 2018.

Etikk i praksis? Hvis Tromsø hadde stilt som kandidat mot PyeongChang og Annecy er det denne mentaliteten de måtte ha kjempet mot – korrupte industriledere og politikere. Hemmelige sms’er fra utenriksministre og journalister og utilslørt støtte fra Senterpartiledere blir småtterier sammenlignet med dette. Så spørs det om IOC etiske komité bruker sørkoreanernes olympiske krumspring mot den koreanske kandidaten eller ikke.