På fiendens banehalvdel

Invictus. Det har blitt en trend at store idrettsarrangementer legger føringer på bok- og filmproduksjon. Det så vi i forkant av Beijing-OL da det kom et vell av bøker og dokumentar-filmer om kinesisk kultur og historie og om temaer knyttet idrett. Dette ser vi også i forkant av fotball-VM i Sør-Afrika. Det siste skuddet på stammen er Clint Eastwoods film Invictus – De uovervinnelige. Dette er historien om Nelson Mandelas politiske utnyttelse av det sørafrikanske rugbylaget under rugby-VM i Sør-Afrika i 1995, for å sveise sammen regnbuenasjonen Sør-Afrika.

Rugby og fotball. Det kan virke pussig at det kommer en Hollywood-film med rugby som tema i forkant av et fotball-VM. Men filmen tegner et godt bilde av det som skjedde i Sør-Afrika de første årene etter apartheidstyrets fall og gir et godt utgangspunkt for å sette seg inn i og diskutere de utfordringer Sør-Afrika står overfor når de nå skal arrangere verdens største fotballturnering.

Hvite sint på idrettsboikott. Invictus baserer seg på boken Playing the Enemy – skrevet av John Carling (2008). Forfatteren erklærer i forordet av boken at boken er en hyllest til Mandela. Det preges også Eastwood av – filmen gir inntrykk av at Mandela nesten alene bar dette prosjektet fram – det gjorde han ikke, men han ga rugby-VM et løft og en status som kanskje ingen andre kunne gitt mesterskapet. Et av aspektene som kommer dårlig fram i filmen og som er mer fremtredende i boken er ANCs sterke kamp for internasjonale idrettsboikott av Sør-Afrika under apartheid og de hvites frustrasjon over dette. I filmen får vi vite at svarte som oftest heiet på Sør-Afrikas motstander i rugbykamper de gangene Sør-Afrika fikk anledning til å spille landskamper, og at svarte hatet rugby og den sørafrikanske Springboks-drakten som pesten. De hvites misnøye med den internasjonale idrettsboikotten er derimot underkommunisert i filmen.

New Zealand. New Zealand spiller en sentral rolle i filmen – de var på 1990-tallet regnet for å være verdens beste rugbylag og det var nettopp dette laget Sør-Afrika slo i finalen på hjemmebane – og de har hatt en sentral plass i sørafrikansk idrettshistorie. I 1976 utløste New Zealands The All Blacks store protester i internasjonal idrett og politikk nettopp fordi de hadde spilt rugbykamp mot Sør-Afrika i Sør-Afrika. Flere afrikanske land krevde at New Zealand måtte utestenges fra OL i Montreal for dette, noe IOC nektet å føye seg etter. Begrunnelsen var blant annet at rugby ikke var en olympisk gren (rugby vil fra 2016 være på det olympiske programmet). Det endte med at 23 nasjoner trakk seg fra OL i protest mot IOCs unnfallenhet. Når det for hvite rugbytilhengere var stort å slå favoritten New Zealand i 1995, ble seieren for mange svarte en fin hevn for det som skjedde 19 år tidligere. Da Sør-Afrika slo New Zealand i VM-finalen i Rugby 24. juni 1995 var rugbyringen sluttet for tilhengere og motstandere av sørafrikansk rugby. Kanskje opphørte apartheid kanskje først denne dagen?

Suksesskriterier. I fotball-VM kan ikke sørafrikanske myndigheter regne med seier på fotballbanen. Er de heldige kommer de kanskje videre fra grunnspillet. Nøkkelen til suksess for fotball-VM ligger i hvordan mesterskapet blir organisert, hvilket inntrykk de tilreisende av mesterskapet får av Sør-Afrika og sist, men ikke minst, om den jevne sørafrikaner ser nytten av ressursbruken til dette mesterskapet. Ved siden av OL i Beijing er VM i Sør-Afrika de første internasjonale mesterskapene som begrunnes med utviklingsmål – det skal bidra til å løfte økonomien og til et sosialt løft for folket i Sør-Afrika. Skjer ikke det er mesterskapet mislykket for Sør-Afrikas del.

Idrettens nytteverdi. Rugby-VM i 1995 og fotball-VM i år betraktes begge ut i fra et nyttehensyn – de arrangeres og utnyttes for å skaffe en politisk gevinst. Rugby-VM fungerte som indremedisinsk hjelp, fotball-VM skal også brukes som internasjonal omdømmebygging. På fagsjargong kalles denne måten å tenke idrett på for idrettens nytteverdi eller idrett i politikk. Idrettens egenverdi kommer i skyggen av denne nyttetenkningen. Gleden av å spille rugby og fotball blir ikke berørt i Invictus eller i søknadspapirene for å få fotball-VM.

Fotball på Robben Island. En annen bok om fotball og Sør-Afrika får fram egenverdiperspektivet og tjener som en sterk kontrast til Playing the Enemy/Invictus. I boka More Than Just a Game – skrevet av Chuck Korr og Marvin Close (2008) – får vi et sterkt møte med fangene på Robben Island og deres kamp for opprettelsen av en egen fotballiga og et seriesystem på øya. Etter store anstrengelser – og med begrunnelsen om at fotball er gøy (og kanskje at det gir dem overskudd til å hugge mer stein!) – får de etablert Makana Football Association (MFA) og en egen fotballiga. I denne boka glimrer Mandela med sitt fravær – hans navn er nesten ikke nevnt. Det er flere grunner til det. Den viktigste er at han satt isolert og ikke fikk delta i aktiviteter sammen med de andre fangene, men kanskje også fordi han ikke var interessert i fotball? Det sterke med denne boka er at den på en glimrende måte får fram det hverdagslige på øya – fremtidige framtredende politikere (for eksempel Jacob Zuma og Walter Sisulu) krangler om fotballseriens reglement og om seriesoppsettet. Vi får også et innblikk i rivaliseringen mellom ANC og PAC – noen lag deler seg langs de politiske skillelinjene i den afrikanske frigjøringsbevegelsen, mens andre bryr seg mer om fotball enn ideologi. Kampen for å etablere ligaen på Robben Island på 1960-tallet og organiseringen av fotballforbundet ga uten tvil fangene viktig organisatorisk kunnskap som de tok med seg til sentralt plasserte stillinger etter apartheidstyrets fall.

Idrettens egenverdi. Etter hvert viser det seg også at fotballkampene blir et høydepunkt for desillusjonerte fangevoktere og de tjener som en kanal for forsoning mellom svarte og hvite på den forhatte øya. Men dette ikke var hensikten med å spille fotball. Det er idrettens egenverdi og politikken i idretten som er i fokus – gleden av å spille fotball og fotballens regelverk står i sentrum. Boka om fotball på Robben Island gir et viktig korrektiv til alle som har en kynisk kalkyle av hva idretten kan bidra med.

Suksess i Afrikamesterskapet. Morgan Freeman som Nelson Mandela og Matt Damon som Francois Pienaar er god reklame for rugby og Sør-Afrika. Skulle de to allerede meritterte skuespillerne få Oscar for sine prestasjoner på lerretet vil sørafrikansk fotball måtte slite enda mer for å få oppmerksomhet. Dokumentarfilmen som er basert på boken om fotballen på Robben Island var for dårlig til å vinne særlig med priser. Og kjenner jeg Hollywood rett vil en film om Jacob Zuma heller handle om hans mange koner og barn og ikke hans rolle som fotballspiller på Robben Island. Skal jeg gi Hollywood (og andre filmmiljøer) et tips ville jeg tatt utgangspunkt i følgende historie: Året etter rugbysuksessen i 1995 vant Sør-Afrika Afrikamesterskapet i fotball for første gang, også det på hjemmebane. Ikke bare var seieren historisk – for første gang i Afrikamesterskapets historie løftet også en hvit kaptein (Neil Tovey) trofeet etter finalen.

Nytt filmprosjekt? Den fantastiske historien om rugby-VM i 1995 hadde ikke vært like fantastisk om Sør-Afrika hadde tapt finalen mot New Zealand. Det viser hvor skjørt rugbykortet til Mandela var. Han satte sin egen popularitet hos de svarte på spill og han kunne for de hvite bli symbolet på den som ødela Springboks. Samtidig er det viktig å huske på at idrett som redskap i forsoningsarbeid bare er ett av mange virkemidler og at idrett ikke er noen vidunderkur mot alt ondt. Gode politiske rammebetingelser må være på plass for at idrett skal ha effekt (og noen ganger hjelper det med seier). Det gjenstår å se om fotball-VM gir de riktige rammene for at forsoningsprosessen i Sør-Afrika fortsetter sin ferd mot målet: å vinne hjertene på fiendens banehalvdel.