Idrett på spill i EU

Europeisk motbakkeløp. Da EU innlemmet sport i Lisboa-traktaten 1. desember 2009 var mange optimistiske på idrettens vegne – mange trodde at mer penger ville tilflyte idretten. Det har ikke skjedd. Utviklingen har gått mot regulering av idretten på bekostning av idrettens selvstendighet. Dette kan gå utover idrettsaktivitet og idrettspolitikk, ikke bare i EU, men også i Norge. Det er ikke bare finanskrisen som har skylden for dette. Verken idretten, EU-parlamentarikerne, EU-byråkratene med idrett som spesialfelt eller kommisjonen har greid å formulere en tydelig idrettspolitikk.

Olympisk hjelp? Det var ventet mye av det belgiske formannskapet (som ga fra seg stafettpinnen ved nyttår), blant annet fordi IOC-president Jacques Rogge er belgier. IOC har vært en pådriver for å sikre idrettens selvstendighet og for å sikre opphavsretten til idrettsarrangementer og tv-avtaler. Men lite har skjedd. Når det ungarske formannskapet nå har tatt over er man atter optimistisk fordi den ungarske presidenten Pál Schmitt også er IOC-medlem. Men ting blir sjelden som man tror.
Grønn spillpolitikk. Frykten for regulering gjelder også på spillpolitikken. Bekymringen kommer både fra land som ønsker å beholde spillmonopolet, de som ønsker nasjonal regulering av spill og de som nyter godt av pengene disse spillene gir. På dette området kan ting skje raskt. Det belgiske formannskapet har lagt grunnlaget for et Green Paper (rapport eller forslag til politikk uten forpliktelser) som man forventer skal komme ut i begynnelsen av 2011. Forslaget vil omfatte fire temaer: Internettipping og sosialpolitikk (spillegalskap), illegale aspekter ved internettipping (hvitvasking av penger og kampfiksing), tilbakeføring av penger til offentlige formål (finansiering av idrett) og håndhevelse av spillreglementet (tilsyn med med spill).

Internettet. Forslaget vil i hovedsak dreie seg om internettspill. Enn så lenge er spillmonopoler (a la Norge) trygge så lenge man begrunner dette med sosiale hensyn. Men, det er et stort men. I en rettsavgjørelse i EU-domstolen i september 2010 uttrykkes det tydelig at et spillmonopol ikke kan forsvares hvis man driver aggressiv markedsføring for spill. For mye reklame og høye gevinster kan med andre ord true det norske spillmonopolet.

Fransk åpning. Mye av debatten om internettspill dreier seg om ”den franske modellen”. I mai 2010 innførte Frankrike en ny spillovgivning. Den nye ordningen har tilsynelatende vært en suksess. På seks måneder har Frankrike omsatt for ca. 500 millioner Euro (260 millioner på idrett). 35 selskaper har fått lisens på spill i Frankrike. Det mange fremhever som den største suksessen i Frankrike er den nye grasrotordningen. I 2010 går 1,3% av omsetningen til grasrotformål. I 2012 skal den være 1,8%. Grasrotordningen er annerledes enn den norske som fordeler tilsvarende 5% av tippernes innsats til idrettslag eller foreninger som tipperen selv bestemmer. I Frankrike går pengene til idretter som det blir tippet på.

Grasrotkrøll. Den franske ordningen har skapt problemer på to områder: valg av spillobjekter og grasrotmottagere. Rugby har for eksempel hatt problemer med å bli et spillobjekt fordi franske lotterimyndigheter ikke skjønte kampsystemet til rugby. Dermed fikk de ikke grasrotinntekter. Samtidig har UEFA forsøkt å få grasrotpenger for alle Champions League-kamper fordi de mener de har opphavsretten til turneringen. Dette har de ikke fått medhold i, men de kan få penger for Champions League-kamper som spilles i Frankrike. Hvis flere europeiske land innfører den franske ordningen skal du ikke se bort i fra at UEFA til slutt blir Europas største grasrotmottager!

TV-rettighetenes Bosman-dom. Det som kan påvirke norske forhold mest på kort sikt er utfallet av en dom om tv-rettigheter i Europadomstolen. I disse dager foregår en rettssak mellom Premier League og den kvinnelige pubeieren Karen Murphy fra Portsmouth. Murphy har importert greske dekoderkort for å spare penger på Premier League-sendinger. Dette sparer hun over 50.000 kroner på. Mange pubeiere har fulgt Murphys eksempel og det har fått Premier League til å reagere. Det er to prinsipper som her står mot hverandre: fri flyt av varer og tjenester mellom EU-land og innholdsprodusenters rett til differensiert salg av egne produkter. Premier League mener pubeierne bryter loven om opphavsrett, mens Murphys advokater mener at BSkyB (som har tv-rettighetene) og Premier League (støttet av La Liga, Serie A og Bundesliga) hindrer konkurranse og opptrer som en monopolist.

Murphys lov. Skulle pub-eieren vinne er det mye som kan skje: 1) Europa kan bli ett marked og vi får én markedspris for hele Europa. Det vil føre til inntektstap for fotballen og for klubbene; 2) tv-selskapene fortsetter å selge eksklusive rettigheter til forskjellige land, og aksepterer at det grå markedet vokser. Resultatet kan være at Asia blir viktigere enn Europa; 3) de internasjonale og nasjonal forbundene og de sterkeste seriene etablerer sine egne tv-selskaper og splitter markedet opp i flere plattformer – mobiltelefon, internett, tv oa. I EU karakteriseres et utfall som lar pubeiere fortsette som de vil som TV-rettighetenes Bosman-dom.

Konsekvenser for Norge? Utviklingen på alle de tre områdene vil få betydning for Norge. Skulle reguleringsiveren ta overhånd i EU kan dette gå ut over idrettens eget regelverk og få konsekvenser for idrettsarrangementer. Det kan påvirke idretten som sponsorobjekt. Skulle utviklingen i Norge og andre land gå mot en fransk løsning vil spørsmålet om opphavsretten til hver enkelt idrett bli et hett tema. Enkelte har spøkt om at spillselskapene etter hvert må kjøpe rettighetene til spillobjektene. Og skulle pubeiere begynne å diktere framtidens medieavtaler i idretten vil utviklingen av nasjonal idrett stå på spill.

Dette er en redigert versjon av min artikkel i januarutgaven av Norsk Tippings magasin Spill.