Tid for Didier Drogba?

Ut med Gbagbo? Det ser ut som Laurent Gbagbo er i ferd med å innse at tiden som president i Elfenbenskysten er over. Det vil forhåpentligvis gjøre slutt på de borgerkrigslignende tilstandene i landet som har ført til over 500 døde og at en million mennesker er på flukt. Urolighetene startet i slutten av november i fjor da Gbagbo nektet å erkjenne tapet for Alassane Outtara i presidentvalget. Han har siden da klamret seg til makten til tross for sterkt internasjonalt press. Preidentvalget skulle være den endelige løsningen på (den forrige) borgerkrigen som varte i ca fem år fra 2002. Det som har skjedd de siste månedene viser at freden og forsoningen lå lenger unna enn det man trodde. Skulle Gbagbo nå tre tilbake for Outtara er spørsmålet om Didier Drogbas tid er kommet? Drogba er mest kjent som Chelsea-spiller og Elefantenes (klengenavnet på landslaget til Elfenbenskysten) største stjerne, men han har også spilt en sentral rolle i fredsprosessen i Elfenbenskysten. Hans rolle i denne prosessen viser både maktesløsheten og makten til den verdenskjente fotballspilleren.

Elefantene tramper. Grunnen til at man nok en gang kan diskutere Drogbas rolle i det som nå skal skje i Elfebenskysten er hans uttalelser i forbindelse med kvalifiseringskampen til Afrikamesterskapet mot Benin i slutten av mars, der han og resten av elefantene gikk sterkt ut mot politikerne på Elfenbenskysten. De sendte blant annet brev til alle de stridende partene og ba om fred. Spillerne mente at politikerne var i ferd med å ødelegge landet. På grunn av urolighetene ble kampen flyttet fra Abidjan i Elfenbenskysten til Accra i Ghana. Der slo de Benin 2-1 og de dedikerte seieren til hele det ivorianske folket og håpet at seieren ville bidra til mer fornuft i landet. Det gjenstår å se om 2-1 mot Benin holder i denne sammenheng. Man har hatt stor tro på fotball og Drogba tidligere, uten at man har kommet helt i mål.

Madagaskar blues. Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og førte til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. (Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet.) Han ble ikke mindre populær da han under en turné på Elfenbenskysten i mars 2007 foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, i opprørernes hovedstad. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 trodde mange at Drogba og hans lagkamerater var Elfenbenskystens frelsere.

Brothers in Arms. Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.

Tilbake til livet. Etter kampen uttalte en talsmann fra det ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats enn det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.

Drogba magiker? Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen da sto som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i 2007 undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med daværende president Laurent Gbagbo. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.

Politikk uten politiker. Didier Drogba har sagt at han aldri vil gå inn i politikken slik som for eksempel George Weah forsøkte i det borgerkrigsherjede Liberia for en stund tilbake. Drogba vil heller fortsette med å bygge sykehus der han finner det nyttig. Og det er i politikken at de viktigste freds- og forsoningstiltakene gjøres. Dette til tross er Didier Drogba (og hans lagkamerater) blitt et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om. Didier Drogba er et slikt symbol. Kanskje det nettopp er fordi at han ikke søker politisk makt at han også i framtiden kan være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten. Det spørs om det snart er tid for Drogba?