Fodboldenglen


1. plass. På ubestridt førsteplass på listen over de fem beste idrettsromanene kommer Hans-Jørgen Nielsens Fodboldenglen, som kom ut i 1979. Dette er en bunntragisk bok om vennskapet mellom Frands – som er bokens jeg-person – og Franke – som har gjort det bra som fotballproff, men som lider en tragisk skjebne. Den er skrevet i dagbokform der Frands forteller sin sønn sin versjon av sitt liv. I starten av boken er Frands i en alvorlig krise – barndomsvennen Franke har begått selvmord etter å ha slått i hjel barn og kone. Frands har også forsøkt selvmord, men mislykkes og har havnet på mentalsykehus. Dette er virkelig sørgelige greier.

Oppgjør med venstresiden. I romanen tar Hans-Jørgen Nielsen et oppgjør med den radikale venstrebevegelsen i Danmark. Og fotballen symboliserer alt som er godt og alt som er vondt. I en av åpningsscenene får vi et tydelig eksempel på det. Frands har kjøpt billett til landskamp i Parken på selveste første mai! Han har lovet sin kone å være med i førstemaitog, men velger til slutt landskampen. Han syns kampen var god, han blir skilt og mister mange venner. Han har valgt borgerskapet framfor arbeiderklassen. Dette er sterk kost.

Drillos kamp. Selv ikke den radikale Egil Roger Olsen, også kjent som Drillo, gikk så langt. Han greide å kombinere fotball med sitt radikale engasjement. Da det norske landslaget 23. september 1970 skulle spille landskamp i Parken gikk han og lagkompis Per Pettersen i demonstrasjonstog mot Verdensbanken, før de spilte kamp. Og begge var delaktig i at Norge vant kampen 1-0!

Ungdomsvennskap. Det er kameratskapet mellom Frands og Franke som er nerven i boken. Vi får høre om barndomsvennskapet mellom Frands og Franke i en boligblokk på Amager i København, om mobbing i og utenfor idretten og seksuell utprøving i ungdomstiden. Samtidig er det en roman om de store tingene som kropp og sjel, kontroll og kaos, kvinner mot menn, akademikere mot arbeidere.

Hyllest til fotballen. Boken er i aller høyeste grad en hyllest til fotballen. Og det er én sekvens i boka som har gjort et enormt inntrykk på meg. Det er beskrivelsen av hvordan man rangerer de beste fotballspillerne. Han deler dem inn i tre kategorier. (Siden Ståle Solbakken ikke kommer til Norge på en stund siterer jeg selv fra boken på min norsk-dansk).

Fotballens poeter. ”[d]er er dem, der ser de huller, du selv og enhver anden klovn står og ser fra tribunen, så du bliver glad og bekræftet, når bolden falder, som den skald. Så er der dem, der pludselig får deg til at se et hul, du selv og andre måske kunne have set med større vågenhed, de giver dig medrivende overraskelser. Men så er der dem, der selv laver hullet, hvor der ikke burde have været hul, det er åbenbaringernes ophavsmænd, alle tekniske og kropslige færdigheder er forudsat, de virkelige kvaliteter ligger i den skabende tilegnelse og forvandling af hele situationer, et enkelt umulig træk, en brat vending, en aflevering, der ikke burde være plads til, og pludseligt er alt annerledes, fuldt af mulighed, ja, den slags spillere behøver ikke engang have bolden for at lave deres åpnebaringer, de kan være spillets poeter uden at føre det store ord.” (Nielsen 2001 [1979], s. 31-32)

MARADONA. For meg har det aldri vært tvil om hvem som er og har vært verdens beste fotballspiller. Jeg får tårer i øyekroken hver gang jeg ser tv-bilder av Diego Maradona på fotballbanen. De beste fotballspillerne er poeter og de trenger ikke engang ha ballen for å være god. Tenk på det når dere neste gang utroper Messi, Zidane eller Pele til verdens beste fotballspillere. Hans-Jørgen Nielsen forteller noe annet!

Skjebnefelleskap. På mange måter er Franke og Maradona i ett skjebnefelleskap – selv om Maradona fortsatt lever. Bildet av Maradona med nr. 10 på ryggen og i Jesus-positur kan sammenlignes med bildet av fotballengelen, bildet av Franke når han skårer et fantastisk mål på Wembley.

Takk! For meg er det ingen over, og ingen ved siden av Hans-Jørgens Nielsens Fodboldenglen. Takk skal du ha, Hans-Jørgen!

%d bloggere liker dette: