Roman 1987


5. plass. På listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Dag Solstads Roman 1987 på en tvilsom femteplass. Den får en tvilsom plassering fordi den ikke er noen ren idrettsroman. Den har kun med noen lange passasjer om idrett, for det meste om skøyter. Den er også tvilsom fordi den har fryktelig mange faktafeil i idrettsreferatene sine. Solstad slipper unna med begrenset tekst om idrett og alle faktafeilene fordi de er pakket inn i solstadsk fortellerbriljans.

Solstad og Michelet. Generelt er den sportsinteresserte Solstad etter min mening sparsommelig med idrettsreferanser i sine romaner. Det meste han har skrevet om idrett er å finne i de fem VM-bøkene han og forfatterkollega Jon Michelet har på samvittigheten. Det burde vært annerledes.

Solstad 70. I år fyller Dag Solstad 70 år og dette markeres på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Og idrett, Roman 1987 og Lillehammer er en sterk kobling: I romanen følges hovedpersonen Fjord fra 1961 til romanens nåtid, blant annet som journalist i Dagningen på Lillehammer. Det er i delen av boka om Fjord som journalist at vi får innblikk i idretten i Mjøsregionen på 1960-tallet. Og da særlig skøytesporten.

Intellektuelt nedvurdert. Norsk skjønnlitteratur er fattig på bøker om idrett. Sporadisk kommer det dikt, noveller og romaner med idrett som tema – enten med sterke innslag av idrett, som i Roman 1987, eller hele romaner der idrett er et hovedtema. Mitt inntrykk er at idrett ikke har vært intellektuelt stuerent hos ledende norske forfattere. Et eksempel på dårlig dekning av idrett i norsk skjønnlitteratur og hos norske intellektuelle er Rune Slagstads bok (Sporten) – en idéhistorisk bok om idrettens historie i Norge. Der er skjønnlitterære referanser fraværende.

Trysil-Knut. Men det er ikke helt mørkt. Vi finner referanser til idrettslig aktivitet i kongesagaene. I ”Jagt i Norge” fra 1625 av Holger Hansøn Arctander får vi en beskrivelse av hva ski er. I Henrik Wergelands ”Dalevise” fra 1841 brukes ordet idrett kanskje for første gang i norsk skjønnlitteratur, og Henrik Ibsen skrev i 1859 ”Sang ved turnfesten”. Det første rendyrkede idrettsdiktet er Trysil-Knut fra 1861. Diktet er delt i tre deler der vi først blir introdusert til de ekstraordinære skiferdighetene til den østerdølske skiløperen, deretter om kappkjøring fra Elverum til Christiania, og til sist om hans skitur nedover bratte heng på Vestlandet.

Lite tre. Jeg våger påstanden om at den første ordentlige idrettsromanen i Norge er Mikkjel Fønhus bok Skiløberen fra 1936. Dette er en klassereiseroman som handler om en odelsgutt som heller vil gå på ski enn å ta over farens gård. En annen – og fortsatt dagsaktuell – roman om idrett er skøyteløperen Lasse Efskinds Trylleringen fra 1973. Dette er en bok om profflag i skøyter og den skapte stort oppstyr fordi mange mente at han gikk til angrep navngitte personer i skøytemiljøet. Ikke lenge etter kom Ingar Skredes Fotball, Plymouth fra 1977 som handler om en som er besatt av fotball. Thorvald Steens bok Vekten av snøkrystaller fra 2006 om gutten som må gi opp hoppsporten på grunn av en muskelsykdom er et kjærkomment tilskudd til et lite tre.

Norske idrettsromaner. Roman 1987 går inn i kategorien av bøker som har store enkeltpassasjer om idrett. Andre romaner i samme kategori er for eksempel Seierherrene av Roy Jacobsen – med den beste beskrivelsen av forbannelsen idealtid; en annen bok er Halvbroren av Lars Saabye Christensen – der boksing er et viktig tema; og Henrik Langelands bok Verdensmesterne der det reflekteres rundt Oddvar Brås stavbrekk i 1982. I Kjartan Fløgstads bok Grense Jakobselv fra 2009 finner vi beskrivelser av nazistenes idrettspolitikk og blir slått av hvor dagsaktuelle noen av problemstillingene er. Men dette er som sagt et lite univers.

Kuppern. Da Roman 1987 kom ut skrev Vårt Lands anmelder at boka hadde ”detaljert nøyaktighet”. Kåsørene Hugin og Munin i samme avis kontret raskt og skrev på oppfordring fra en leser at den var detaljert, men unøyaktig. Hugin og Munin fulgte opp med en liste – spredd ut over to dager – på 23. feil, uten å påstå at dette var en uttømmende liste. At Knut Kupper’n Johansen gikk på 17.07.7 og ikke på 17.07.00 i VM i 1962 er en av de ”grove” feilene som blir begått i boken.

Kunstnerisk frihet. Dette minner meg om rabaldret som ble skapt da den kjente London-korrespondenten og kongeportrettøren Richard Herrmann ga ut den famøse boken Fotball – den alvorlige leken i 1993. I følge Arbeiderbladet var det 109 faktafeil i boken. Forskjellen på Solstad og Herrmanns bøker var at Solstad kunne avfeie all kritikk mot unøyaktigheter med kunstnerisk frihet, det kunne ikke Richard Herrmann. Kanskje derfor fortsatte Solstad å gi ut bøker, mens Herrmann la opp som forfatter etter den massive slakten.

Mens vi venter på Solstad. Jeg venter ennå på den store idrettsromanen av Dag Solstad og kanskje femteplassen på denne listen er en oppmuntring til å gjøre noe med det!?