Hvordan stoppe fotballpøbler?


Angrep i Bergen. Etter at pøbel angrep en buss med Stabæk-supportere i Bergen i helgen har diskusjonen om hvordan man skal få bukt med risikosupportere blitt en medie- og politikersak. Det ropes på lovendringer og strenge staffer for utskuddene i norsk fotball. Men det må mer til for at man skal greie å stoppe et problem som er i urovekkende vekst og som i for eksempel Sverige har blitt et stort problem i flere idretter. Vi får håpe at dette blir noe mer enn en agurksak.

Etterpåklokskap. Da jeg for noen år siden veiledet en student på Politihøgskolen om temaet risikosupportere ble den framsynte studenten møtt med skuldertrekk og kvikke kommentarer – risikosupportere var ikke et problem i Norge og det var derfor ikke behov for særskilte tiltak for denne gruppen. Mange av problemstillingene som ble framsatt i hans studie er sørgelig aktuelle i dag og det er dumt at mange av forslagene til tiltak ikke ble tatt på mer alvor. Masteroppgaven kan du lese her. Basert på samtaler med politiet og forskjellige fotballklubber, og arbeidet til politistudenten er det min oppfatning at det ikke kun er populistiske ytringer om lovendringer som må til for å stoppe voldstendensene i norsk fotball. Det viktigste er at klubber og politimyndigheter kontinuerlig jobber sammen og at arbeidet er systematisk.

Risikosupportere. Risikosupporter er en samlebetegnelse på flere forskjellige bråkmarkerkulturer. De klassiske Hooligans kler seg i supporterutstyr og tar gjerne en slåsskamp med sine motstandere både på og utenfor banen. Motsatsen var de danske Rooligans som spredte glede og humor på 1980-tallet. Ultras har tradisjonelt prøvd å dominere det som skjer inne på stadion, men har i enkete miljøer også hatt en politisk brodd. Casuals ikler seg dyre merkeklær og satser på organiserte og uorganiserte kamper. Organiseret kamper mellom casualsgrupper kan noen ganger ta form av napoleansk krigføring ved at man avtaler antall kamphaner og kampplass. Den urorganisert slossingen kan ta form av happy-slapping, dvs. umotivert vold mot tilfeldige. Casuals-kulturen ble skapt i England på 1970-80-tallet av hooligans som ønsket å skjule sin klubblojalitet for politiet og av moteimpulser for engelske fans som var på Europa-turne med fotballaget sitt. Kategoriene er flyttende og etter hvert har man fått baby-casuals og hangarounds som ikke er interessert i fotball, men som bruker fotball som en arena for kun å slåss og lage kvalm.

Rekruttering. Miljøene med flest risikosupportere i Norge i dag finner vi i Vålerenga, Brann, Lillestrøm og Fredrikstad. I tillegg finner vi gryende miljøer i Start, Viking og Rosenborg. De farligste tendensene finner vi i casualsmiljøene. Det som gjør disse miljøene særlig utfordrende er at det nå foregår er generasjonsskifte, spesielt i VIF og Brann. Tendensen er at nyrekrutterte unggutter i større grad enn tidligere har en kriminell bakgrunn før de entrer fotballarenaen og kommer inn i causalsmiljøet. Et annet trekk er at andre kriminelle miljøer er i ferd med å infiltrere casualsene for å rekruttere og dra nytte av dem i sin kriminelle virksomhet. Eksempler eksterne grupper er Norwegian Defence League og forskjellige MC-miljøer.

Bedre politi. Politiets tilnærming til problemet varierer fra sted til sted, men det foregår en viss grad av koordinering. Det arrangeres årlige møter for forskjellige politikontor med ansvar for fotballklubber høyt opp i seriesystemet for å skape en felles forståelse for problematikken; Politidistriktene melder hvert år inn sine erfaringer til Kripos som skriver en nasjonal situasjonsbeskrivelse av problemet. Her pekes det på svakheter, styrker og konkrete tiltak som bør iverksettes. Men politiet kan gjøre mer for å bedre samarbeidet på tvers av politidistrikter og å øke forståelsen av supporterkulturen – blant annet ved å gjøre flere studier av hva slags fenomen det er vi egentlig snakker om.

Bedre klubber. For få bukt med problemet kan klubbene gjøre en sterkere innsats. Her er tre mulige tiltak:

For det første kan klubbene revidere sitt eget sanksjonsreglement slik at alle norske toppklubber har en så lik praksis som mulig. Slik situasjonen er i dag behandler klubbene risikosupportere svært forskjellig. Det kan i seg selv være en kime til trøbbel. I klubber som tar problemet på alvor blir klubbdirektører og sikkerhetssjefer utsatt for trusler, hets og sjikane. Grunnen til det er at reglementene er svært utydelige og dårlig kommunisert til supportermassen. Tiltak mot risikosupportere blir derfor knyttet til enkeltpersoner i de forskjellige klubbene og ikke til et system som gjelder alle klubber. Samtidig bør et felles reglement forankres i de forskjellige supporterklubbene slik at supporterne selv føler et ansvar for at det ikke blir bråk. Dette kan føre til en sunn internjustis og som kan føre til at det i mange tilfeller ikke er nødvendig å involvere politiet.

For det andre kan det etableres et samarbeidsforum i klubber i de øverste divisjonene der klubb, supporterklubb og politiet er representert. God kommunikasjon og involvering mellom disse vil føre til et langt bedre samarbeid enn det vi ser i dag. Det kan føre til en gjensidig forståelse for problemer i forskjellige klubber og kan forebygge problemer på og utenfor banen.

For det tredje kan berørte klubber innføre en mentor-ordning for utestengte risikosupportere. Dette kan være et program som styres av klubben og som er myntet på utestengte risikosupportere som ønsker å komme tilbake. Ved å delta i et slikt program kan risikosupporterne få reduksjon i tiden som utestengt supporter. Et vilkår for en slik tilbakeføring til fotballtribunen kan for eksempel være at man går på kamp med en «mentor» og at supporteren som er på rehabilitering sitter/står på en annen del av tribunen enn øvrige risikosupportere.

Jeg veit at alle disse ordningene blir prøvd ut i Vålerenga og signalene jeg får er at dette virker positivt. Håpet er at flere klubber gjør det samme.

Bedre lovgivning. Bråket i Bergen har startet en debatt om nye lover for å få bukt med supporterproblemet. Politiet kan i dag gripe inn ved bråk og i spesielle situasjoner, men kan ikke utestenge risikosupportere fra arenaene. Dette er noe klubbene må gjøre selv. Det som bør diskuteres er en lovgivning som er strategisk, forebyggende og som påvirker risikosupporterne direkte. Det typiske i dag er at man gir et forelegg på 10-15.000 kroner og så er saken ute av verden. En spesiell lovgivning på dette området må ikke levne noen tvil om hva som møter dem skulle de falle for fristelsen til pøbelstreker. For de fleste risikosupporterne betyr fotballen mye. Lovgivningen bør tydelig signalisere at man ikke har noe på en fotballbane å gjøre hvis man lager bråk. Ved å innføre en slik lovgivning (likt det man for eksempel har i Danmark og England) vil vi kanskje i Norge få redusert aktiviteten i de miljøene vi snakker om og vi kan hindre generasjonsskifter i de mest voldelige miljøene. Det vil også overføre sanksjonsregimet fra klubbene og til politiet og på den måten gjøre det lettere for klubbene å håndtere disse miljøene.

Tre i en. Tiltakene som er skissert over har elementer av dialog, straff og forsoning. Alle elementene må være en del av kampen mot voldelige risikosupportere. Hvis ikke greier vi ikke å vinne kampen mot fotballvold!

%d bloggere liker dette: