Ti på topp – idrettsstjerner som gjør politisk karriere



Ekte idrettspolitikere. Idrett får en stadig større plass i politikken. Men det er få tidligere toppidrettsutøvere som gjør seg gjeldende i politikken. Her kommer et forsøk på å rangere de ti mest innflytelsesrike politikerne i verden, med bakgrunn som idrettsutøver på høyt nivå.

Kupers Political Football. Det er gjort mange forsøk på rangering av idrettsutøvere. I 2005 rangerte den kjente journalisten og forfatteren Simon Kuper – på oppdrag for Channel 4 – et fotballag under rubrikken Political Football. Kuper satt opp 11 spillere som han mente hadde stor politisk innflytelse. Laget han satt opp (i en 3-4-3-formasjon) var:

Målvakt: Rene Higuita;

Forsvar: Paul Breitner, Franz Beckenbauer, Lilian Thuram;

Midtbane: Walter Tull, Neil Lennon, Diego Maradona, Zvonomir Boban;

Angrep: Matthias Sindelar, George Weah, Paolo Di Canio. (Manager Silvio Berlusconi).

Spillere utenfor politikken. Dette er en meget interessant oppstilling, men den har nesten bare med spillere som har hatt politisk betydning uten selv å ha vært med i politikken. Walter Tull var den første svarte profesjonelle utespilleren i engelsk fotball (keeperen Arthur Wharton var den første svarte profesjonelle spilleren). Matthias Sindelar var en meget god østerriksk spiller som nektet å spille landslagsfotball for Hitler-Tyskland. Disse har hatt politisk symbolkraft, men de var aldri politisk aktive. George Weah var presidentkandidat for Liberia i 2005 og fikk flest stemmer i den første valgomgangen – men tapte mot Ellen Johnson Sirleaf. Han har litt politisk innflytelse gjennom sitt parti Congress for Democratic Change (CDC). Men han er altså ennå ikke folkevalgt.

Bin Laden på laget? I e-postutveksling med Simon Kuper i 2005 foreslo jeg på spøk Osama bin-Laden, fordi han hadde en lovende keeperkarriere. Kuper mente dette var et morsomt forslag, men mente at Channel 4 ikke ville godta en av verdens mest hatede menn på den politiske elleveren. Moralske verdier var for dem et kriterium. Dette preger også menigmanns diskusjon av for eksempel verdens beste fotballspiller. Misliker du Maradonas narkotikabruk og lett usympatiske fremferd er du mer villig til å kåre Pele eller Messi som tidenes beste spiller enn Maradona. Selv om det ikke har noe med fotball å gjøre…

Sosialt engasjement. I år har New York Times-journalisten William C. Rhoden (igjen) prøvd å definere hvem som er de største svarte idrettsutøverne gjennom tidene, og han har lansert noen kriterier for hvordan man skal lage slike kåringer. Rhoden – forfatteren bak den meget leseverdige boka ”40 Million Dollar Slaves” – mener at Muhammed Ali og Tommie Smith har langt mer å fare med enn for eksempel Tiger Woods og Michael Jordan. De to førstnevnte har vist et sosialt ansvar og kjempet for de svartes rettigheter, mens de to andre aldri har fremhevet sin bakgrunn, men kun tenkt business. Eller som Rhoden sier: ”there is more to greatness than stats and championships.” Dette er en vanskelig diskusjon – hvor mye skal det utenomsportslige telle?

Russisk vri. I forkant av Norges fotballandskamp mot Italia på Ullevål 4. juni 2005 var jeg sammen med den russiske historikeren Jurij Lukosiak (og min far) på Håndverkern i Oslo for å diskutere oss fram til tidenes beste idrettsutøvere. Lukosiak er ingen hvem som helst. Han er den offisielle historikeren til det russiske fotballforbundet, han er en lidenskaplig Zenit St. Petersburg-supporter og har blant annet hatt ansvaret for å bygge opp Petersburg-klubbens fotballmuseum. Han er også en av de fremste ekspertene på italiensk fotball. Hans høydepunkt under Oslo-besøket var nok da han fikk en Vålerenga-drakt med Erik ”Panzer” Hagen på ryggen (han spilte i Zenit på det tidspunktet). Mitt var da han lekset opp for meg og min far hvem og hvorfor forskjellige idrettspersonligheter var de beste: jeg hadde ikke hørt om en eneste en. Her var det ballettdansere, sjakkspillere, turnere og kunstløpere – alle hadde vært mot kommunisme, de var estetikere og levde et sunt og godt liv. Ikke i min bane, men et godt eksempel på at vi hadde helt forskjellige kriterier og bakgrunn. Ikke bare hadde vi forskjellig syn på hva man skulle dømme idrettsutøvere etter, men også hva som er idrett.

Kriterier for ekte idrettspolitikere. Her er et forslag til kriterier for rangering av de mest innflytelsesrike politikere med idrettsbakgrunn.

1. Du må ha vunnet noe som idrettsutøver på nasjonalt eller internasjonalt nivå

2. Du må være valgt politiker ETTER at du har utrettet noe på idrettsbanen

3. Du må ha hatt en fremtredene plass som politiker

Disse kriteriene utelater da politikere som:

Boris Jeltsin (Sovjetunionen/Russland) som var en habil volleyballspiller på regionslandslaget, men har ikke vunnet særlig med titler

Idi Amin (Uganda) som var Vest-Afrika-mester i lett tungvekstboksing. Han ble ikke valgt som president, men tok over i et militærkupp.

Fidel Castro (Cuba) som var en habil baseballspiller og kunne gjort en karriere i MLB. Han ble heller aldri valgt som leder for Cuba.

George W. Bush (USA) som var en ivrig baseballspiller, men gjorde det aldri til noe stort.

Kim Il-Sung og Kim Jong Il (Nord-Korea) som har satt alle rekorder og vunnet det meste i idrett ETTER at de ble statsledere(!)

Ti på topp. Her er ti-på-topp-listen over idrettstjerner som har fått politisk makt:

I. George Bush Sr. – kaptein på Yales collegelag i baseball som vant det nasjonale mesterskapet i 1947/amerikansk president 1989-93.

II. Gerald Ford – to nasjonale mesterskap i amerikansk fotball for University of Michigan (1933/1934)/amerikansk president 1974-1977.

III. Arnold Schwarzenegger – 6 ganger Mr. Olympia/guvernør i California 2003-2010.

IV. Gianni Riveri – mer enn 500 kamper for AC Milan, 60 landskamper for Italia og EM-vinner for Italia/Valgt inn i det italienske parlamentet i 1987 og nå representant i EU-parlamentet.

V. Jack Kemp – 7 ganger på All-Star-laget i AFL/kongressmann 1971-1989 for New York, minister under George Bush Sr. og visepresidentkandidat i 1996.

VI. Bill Bradley – Basketball Hall of Fame etter spill for New York Knicks/senator for demokratene i NewJersey 1979-1997 og to forsøk på å bli presidentkandidat.

VII. Manny Pacquiao – har verdensmestertitler i syv vektklasser i boksing og utnevnt til tiårets beste kampsportutøver/ble valgt inn i det filipinske parlamentet i 2010 og blir spådd en lysende politisk karriere.

VIII. Sebastian Coe – fire olympiske medaljer (to gull) på mellomdistanse og åtte utendørs og tre innendørs verdensrekorder/valgt inn i det britiske parlamentet i 1992 (en periode) og er i dag leder for London-OL.

IX. Menzies Campbell – britisk hundremeterrekord fra 1967 til 1974 og OL-deltager i Tokyo 1964/valgt inn i det britiske parlamentet i 1987 og leder av det britiske Liberal-demokratiske partiet fra 2006 til 2008.

X. Oleg Blokhin – Kåret til Europas beste fotballspiller i 1975. Tidenes toppskårer i sovjetisk fotball og flest landskamper for Sovjetunionen/to ganger valgt inn i det ukrainske parlamentet med ungdomspolitikk som spesialfelt.

Outsidere:

XI. Imran Khan – tidenes beste pakistanske cricketspiller og verdensmester for Pakistan i 1992/eneste parlamentsmedlem for sitt parti PTI, men ønsker presidentmakt.

XII. Garry Kasparov – Verdensmester i sjakk 1985-2000/viseformann i det russiske partiet ALL RUSSIA CIVIL CONGRESS, men ikke folkevalgt, ennå.

XIII. George Weah – Kåret til verdens, Europas og Afrikas beste fotballspiller og har flere seriegull for AC Milan/søker presidentvervet i Liberia.

XIV. Pele – av mange kåret til verdens beste fotballspiller og er verdensmester for Brasil/sportsminister i Brasil, men ikke valgt politiker.

XV. Dawn Fraser – en av tidenes beste australske kvinnelige idrettsutøvere med fire OL-gull i svømming/uavhengig representant i parlamentet i New South Wales.

XVI. Miriam Blasco – gullmedaljevinner i judo for Spania i Barcelona-OL/Representant idet spanske parlamentet for Partido Popular.

Amerikanere og menn. Denne listen har to klare trekk. Det er mange amerikanere på listen. Min liste er selvfølgelig farget av min beskjedne kunnskap om idrett og politikk, men jeg tror allikevel listen viser at idrett er en mer akseptert karrierevei og fritidssyssel i USA enn i andre deler av verden. For det andre er det ingen kvinner. Kvinner kjemper ennå en kamp for å få like mye anerkjennelse som menn både i idretten og politikken. På denne lista blir det derfor dobbelt vanskelig.

Norsk liste? Det er også vanskelig å finne innflytelsesrike politikere i Norge med idrettsbakgrunn det er noe å skryte av. Her er noen kandidater:

I. Helge Sivertsen – norsk mester i diskos 1934 og 1935 og representert Norge i OL i Berlin/ Sivertsen var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, kirke- og undervisningsminister 1960-63 og 1963-65. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969-77.

II. Einar Førde – Stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989 (Akershus 1981–1985), Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1986–1989, Kirke- og undervisningsminister 1979–1981, Nestleder i Arbeiderpartiet 1981–1989/NM-gull for seniorer på 4×400 meter stafett fra 1961 og tok sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han også samme distanse under Nordisk juniormesterskap.

III. Arne Sunde – deltok under sommer-OL for Norge i 1912 i Stockholm med 6. plass i skyting, lagkonkurranse i armégevær som beste resultat/ justisminister 1930–1931 og 1933–1935, medlem av eksilregjeringen i London 1940–1945 og Norges FN-ambassadør 1949–1952.

IV. Gunnar Gundersen – har vunnet norske og nordiske mesterskap i svømming og deltok i de olympiske leker 1976/har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005

Hansken er kastet. Lister som dette er alltid tvilsomme. Hvem ville du ha tatt med? Andre kriterier? Jeg utfordrer deg!!!