Internasjonal politikk – musikk eller idrett?

Ny Walts? Det er mange måter å forklare internasjonal politikk på. Harvard-professor Stephen M. Walt gjør et forsøk med musikk og idrett i Foreign Policy denne uken. Han spør: er internasjonal politikk likt musikk eller idrett?

Mars og Venus. I studiet av internasjonal politikk (IR) er Stephen M. Walt en kjent figur. Han er en såkalt nyrealist som blant annet er kjent for å ha popularisert begrepet ”bandwagoning” – det vil si at små stater allierer seg med store, sterke stater for å oppnå sikkerhet. Det han imidlertid har fått mest oppmerksomhet om de siste årene er boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy som han skrev sammen med John Mearsheimer i 2007. Der påstår han at Israel-lobbyen har stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. På 1990-tallet var en av de mest leste og debatterte bøkene om internasjonal politikk, Robert Kagans bok Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. Kagan hevder i denne boken at amerikanerne er fra Mars og europeerne fra Venus eller at amerikanere er realister og at europeere er liberale (eller at amerikanere er smarte, mens europeere er dumme). Nå prøver Walt seg med nye metaforer – liberale tenker som musikere og realister som idrettsmenn. Spørsmålet er om det er vellykket…

Den sterkestes rett? Kort fortalt mener liberalister i internasjonal politikk – i følge Walt – at man tjener på å inngå samarbeid med andre stater – utnytte seg av komparative fordeler – mens realistene frykter at dette kan svekke den som i utgangspunktet er sterkest, og at den relative balansen mellom to parter forskyves på lang sikt. Det er selvfølgelig forholdet mellom USA og Kina han er bekymret for – eller USAs tap av makt til Kina. Forvirret? For vanskelig? Musikk- og idrett som metafor kan kanskje gjøre det enklere…

Idrett og musikk. For liberalistene – igjen i følge Walt – er internasjonal politikk som å spille musikk og stater fungerer som et musikkorkester. Musikerne må bli enig om hva de skal spille og øve til de blir samstemte. Realistene ser på internasjonal politikk som idrett. Det er klare vinnere og tapere, deltagerne jukser noen ganger, og de gjør alt de kan for at motstanderen ikke skal få kikke dem i kortene. Walt selv mener at verden ligner mest mulig på idrett – han er som sagt en nyrealist. Til tross for at stater kan ha fordeler av å samarbeide, så er allikevel ikke fordelene ved å samarbeide jevnt fordelt og den sterkeste har alltid en fordel. Er dette en god analyse/gode metaforer?

Snudd på hodet. Nå er ikke musikkverdenen helt fri for konkurranse. Selv om Morten Harket er den mest profilerte musikeren i A-Ha er det Pål Waaktar som tjener mest penger. Det har sikkert vært strid innad i gruppen om hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal krediteres sangene. Og ser du på kampen mellom idrett og kultur når det gjelder fordelingen av tippenøkkelen, så er musikkbransjen også opptatt av vinnere og tapere. Olympiatoppen samarbeider med mange utenlandske trenere, og har utveksling med mange konkurrerende miljøer i håp om at det gjør Norge bedre. Hvem er liberale og realister i disse eksemplene?

Bandwagoning i norsk idrett? Walts analyse er uansett morsom og kanskje kan han få musikken og idretten interessert i internasjonal politikk? Kanskje vi skulle engasjere Stephen M. Walt for å analysere debatten om Norge bør arrangere OL eller ikke? Kanskje analysen om musikk og idrett da blir mer enn metaforer? Bandwagoning i norsk idrett? Hvem er på Mars og hvem er på Venus i denne debatten?