Gadafi som esel i fotballdrakt

Esel i fotballdrakt. Var det et esel med Saadi Gadafis fotballdrakt på som startet den libyske revolusjonen? Ikke i Benghazi 17. februar i år, men i Benghazi i juli 2000?

2000 eller 2011? Fengslingen av Saif al-Islam Gadafi markerer den endelige slutten for Gadafis regime. Muammar Gadafi er død og hans ni barn er frarøvet all formell makt. Den libyske revolusjonen startet i Benghazi. Ikke bare har Benghazi vært opposisjonens hovedstad, det var også hjembyen til fotballaget Al-Ahly Benghazi – hovedmotstanderen til Al-Ahly Tripoli – Gadafi-familiens favorittlag. Rivaliseringen har en blodig historie og det toppet seg sommeren og høsten 2000. Var dette starten på revolusjonen?

Fotball tveegget sverd. For Gadafi-familien var fotball og fotballbanen et tveegget sverd: Fotballkamper ble brukt som arena (bokstavlig talt) for Gadafi-familiens offentlige opptredener – der kunne de ses og hylles. Samtidig ble stadionene brukt som henrettelsesplass for opposisjonelle. For at spillere ikke skulle bli mer populære i Libya enn Gadafiene selv – og særlig ikke mer populær enn Saadi Gadafi – var det strengt forbudt for kamp-annonsørene og tv-reporterne å bruke navnene på spillerne. Bare drakt draktnummer.

Kongen av libysk fotball. Saadi Gadafi – en av Muammar Gadafis ni barn – var selvutnevnt konge av libysk fotball. På slutten av 1990-tallet var han president i det libyske fotballforbundet. Han var også kaptein på det libyske landslaget, og eier, manager og kaptein på Al-Ahly Tripoli. Senere kjøpte han seg inn i italienske fotballklubber og var en del av troppen i Perugia, Udinese og Sampdoria. Han fikk totalt 25. minuterr spilletid (!). Men selv om han var et tragikomisk bidrag til italiensk fotball var det få som lo av ham på libyske fotballbaner.

«Folkets klubb». Saadi Gadafi ville gjøre Al-Ahly Tripoli til Libyas og Afrikas beste klubblag. Al-Ahly Benghazi ble hoggestabben i denne planen. Han kjøpte de beste spillerne, fikk dommerne til å dømme bort laget fra Benghazi, men verst av alt var at han bestemte at Tripoli-laget var det eneste som fikk kalle seg Al-Ahly – ”folkets klubb”. Dette gjorde benghazerne rasende og det toppet seg sommeren 2000. I 2000-sesongen var Benghazi-klubben på vei ned i 2. divisjon takket vare Saadis politikk og under en kamp mellom de to fiendene i Benghazi i juli 2000 – en kamp der Tripoli-laget fikk mistenkelig mange straffespark i sin favør – kokte det over for Benghazi-fansen. 30.000 tilskuere buet på Saadi Gadafi – som selv satt på tribunen – hundrevis stormet banen sammen med et esel med Saadi-drakt, Gadafi-plakater ble brent og det lokale kontoret til det libyske fotballforbundet ble brent ned.

Voldelig etterspill. Saadi ble rasende og hendelsene fikk selvfølgelig et voldelig etterspill. Mange ble arrestert under kampen, flere av disse ble torturert, 32 fikk lange fengselsstraffer, tre fikk dødsstraff, klubben ble utestengt fra den libyske ligaen og klubbhuset ble jevnet med jorden. Ødeleggelsene av klubbhuset ble symbolsk gjort 1. september 2000, på 31. årsdagen for Muammar Gadafis maktovertagelse.

Årsaksforklaring? Om omstendighetene rundt denne kampen startet revolusjonen som fikk Gadafi-styret til å velte 11 år etter eller om dette bare er en episode som viser at situasjonen var svært vært betent på denne tiden er vanskelig å si. Men at den tente noen gnister som lå og ulmet er nesten sikkert. Det som skjedde sommeren 2000 var en hendelse utenom det vanlige. Det viser reaksjonen til Saadi da opptøyene startet 17. februar i år. Da satt Saadi i et tv-studio i revolusjonsbyen. Da han skjønte at dette kunne gå hans far skal han ha sagt at Benghazi-laget skulle få tilbake sitt opprinnelige navn, at han ville støtte Benghazi-laget og at han skulle gjøre alt i sin makt for å gjøre det til Afrikas beste klubblag. Ingen trodde på ham. Overløpere i fotball er sjelden populære, ei heller i Libya…

Fotball som forsoning? Saadi greide aldri å bruke fotballen for å samle Libya – tvert i mot. Fotballen kan ha bidratt til hans fall. Framover kan fotballen imidlertid spille en ny og positiv rolle. Ikke bare kan rivaliseringen mellom fotballagene i Tripoli og Benghazi normaliseres, men de kan også samles om landslaget sitt på en ny måte. Forsoningen kan allerede starte 21. januar neste år når Afrikamesterskapet i fotball sparkes i gang. Da skal Libya spille åpningskampen mot Ekvatorial Guinea. Dette blir tredje gang Libya deltar i dette mesterskapet – på tross av urolighetene i hjemlandet.

Åpningskamp 2017. Revolusjonen i Libya førte til at Libya mistet muligheten til å arrangere Afrikamesterskapet i 2013. Sør-Afrika tar over som arrangør, mens Libya tar over mesterskapet fra Sør-Afrika i 2017. Hvor i Libya åpningskampen i 2017 blir spilt vil være en god indikasjon på hvem som har makten i landet og hvor langt man har kommet i forsoningsprosessen.