Lost in translation

På den ene side og på den andre side. Norske idrettsledere støttet det internasjonale badmintonforbundet og IOC da 8 badmintonspillere ble kastet ut av London-OL fordi de hadde forsøkt å tape med vilje. De som ønsket å kaste dem ut mente at deres oppførsel var i strid med den olympiske ånd, mens badmintonspillerne mente at regelverket åpnet for slett spill for å oppnå fordeler seinere i turneringen. Samtidig hevdet mange av de samme lederne at det var riktig å la Erik Tysse få delta i OL fordi han hadde sonet sin straff og at regelboka ga ham mulighet til å delta. Han fikk sågar bistand fra Olympiatoppen for å forberede seg til OL i karanteneperioden, selv om dette er tvilsom praksis. Det er ikke lett å vite hvor grensen for hvor den olympiske ånd går. Det har flere saker vist og understreket for oss under årets OL.

Glissent charter. Årets OL har vist oss at det er vanskelig å vite hvordan man skal håndheve den olympiske ånd, hva som er fair play før, under og etter OL. Flere saker viser at en generell visjon om olympisme og fair play åpner for inkonsekvent håndtering av kontroversielle saker som oppstår i lekenes hete. I det olympiske charter står det for eksempel kun en gang at utøverne skal følge Olympisme og dens verdier (kapittel 1.1) og tre ganger at man skal følge fair play. Hva dette innebærer, står det ingenting om og det er opp til de internasjonale særforbundene å utarbeide regelverk og sanksjonsverktøy. IOC kan gripe inn når de føler for det, har vi fått se. Det gjør det enda mer problematisk.

Inkonsekvens. Strengt tatt brøt ikke badmintonspillerne noe regelverk da de tapte med vilje – verken badmintonregelverket eller det olympiske charter. Det gjorde heller ikke den algeriske mellomdistanseløperen Taoufik Makhloufi da han gikk første runde i forsøksheatet på 800 meter. Han ble kastet ut av OL fordi han ikke gjorde sitt beste. Makhloufi hevdet at han var skadet, han ble tatt til nåde og vant like godt 1500-meteren. Cameron van der Burgh som vant 100 meter bryst innrømmet etter at han var kommet hjem til Sør Afrika at han jukset med vendingen sin: han tok tre kick etter vending, kun ett er tillatt. Sørafrikaneren tok gullet mange mente Alexander Dale Oen ville vunnet og bestekameraten vant gullet for Oen. Han ble hyllet av norske idrettsledere og kommentatorer og ble utropt som den moralske vinneren. Hva om Oen hadde deltatt og kommet på andreplass? Chris Hoy var en av de største britiske heltene under London-OL – han var Storbritannias flaggbærer under åpningsseremonien og vant to gull i banesykling, blant annet lagsprintøvelsen sammen med Jason Kenny og Philip Hindes. Hoy hadde ikke vunnet finalen hvis ikke Philip Hindes hadde lagt ned sykkelen med vilje etter en dårlig start og på den måten tvunget dommeren til å starte rittet på nytt. I intervjuer etterpå sa han at dette hadde vært taktikken: ved dårlig start skulle de provosere fram en omstart. Hoy og lagkameratene står fortsatt som vinnere av laggullet i banesykling– til tross for en tvilsom utnyttelse av regelverket.

Flere idretter, flere moralkodekser. Mange har hevdet at forskjellige idretter har forskjellige moralkodekser og at noen idretter derfor tillater mer enn andre. Men når alle deltar i olympiske leker og man påberoper seg et eget olympisk verdisett bør alle behandles likt. Jeg er i tvil om det har skjedd i de tilfellene jeg nevner her.

IOCs brudd på eget charter. Det store spørsmålet er om IOC selv følger sitt eget regelverk og dermed oppfyller den olympiske ånd. En ting er at det olympiske charter sier at utøvere ikke skal utnyttes politisk eller kommersielt under lekene. OL er og blir et politisk og kommersielt show. Men det står også svart på hvitt at ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries.” (kapittel 6.1). Nasjonal medaljestatistikk og nasjonale olympiske komiteer som øverste myndighet for idrettsutøverne ligner derfor på en selvmotsigelse. I den sammenheng er det derfor interessant å se på hvordan det britiske sprintlaget i sykkel avfeide kritikken mot Philip Hindes, da han på brutalt ærlig vis innrømmet å ha strukket regelverket. Den britiske sykkelledelsen sa at han var misforstått fordi han snakket dårlig engelsk – hans uttalelse var rett og slett Lost in translation. Hindes flyttet til Storbritannia fra Tyskland i 2010 – han har britisk far og dobbelt statsborgerskap – og lærte seg nylig engelsk. Han ble hentet inn fra Tyskland for å vinne gull. Dette er ikke problematisk hvis du bokstavtro følger det olympiske charter, men tvilsomt hvis du regner OL som en kamp mellom land.

Plastic Brits. Og Storbritannia har hentet inn mange utøvere for å hevde seg i sitt eget OL og på den måten sett bort fra den olympiske idé og dermed brutt det olympiske charteret.61 av 542 britiske utøvere var hentet inn utenfra for å gjøre den britisketroppen sterkere. To av de mest kontroversielle var den cubanskfødte trestegshopperen Yamila Aldama som deltok for Cuba i OL i 2000 og for Sudan i 2004 og 2008, og den ukrainske bryteren Olga Butkevych som fikk britisk pass bare noen måneder før lekene i London. Ni av jentene som deltok på det britiske håndballaget ble også hentet inn for anledningen. Av kritikere har disse ”leiesoldatene”blitt kalt ”plastic Brits”. Disse kritikerne er ofte de som anser OL som en nasjonskamp og er dermed også de som ønsker å bryte det olympiske charteret.

Økende fenomen. Storbritannia er selvfølgelig ikke alene om å hente inn idrettsutøvere for å klatre på medaljestatistikken. De fleste langdistanseløpere fra arabiske land er hentet inn fra Afrika, og i kvinnenes olympiske bordtennisturnering var det kun tre av 16 lag som IKKE hadde med en bordtennisspiller født i Kina. Kongo hadde for eksempel med seg en kinesiskfødt bordtennisspiller. Samtidig er det viktig å skille mellom dem som er hentet inn for anledningen og de som har kommet til nye hjemland, vokst opp og blitt gode i nye omgivelser. Britenes Mo Farah er et slikt eksempel og Norges Ezinne Okparaebo er et annet.

Hvem konkurrerer du for? I forkant av OL gikk det en interessant debatt på New York Times’ nettside under rubrikken ”Which Country Did You Say You Were Playing For?” Det var to fronter i debatten. På den ene siden de som mener et man må fjerne eller løsne på kravet om nasjonalitet og de som mener at man må ha strenge eller strengere regler for statsborgerskap i OL. I den første gruppen finner vi to forskjellige argumenter – de som mener at nasjonalitetsprinsippet forhindrer mange av de beste fra å delta i OL – de er rett og slett født i land med for mange gode utøvere– og de som mener at fleksible statsborgerskapslover gir land med få innbyggere mulighet til å hevde seg i OL. I den andre gruppen finner du argumenter om at fleksible ordninger fjerner den ekte nasjonale gleden ved å delta i OL og at en fleksibel ordning kan skape et marked for handel av utøvere som kun de rikeste har råd til. Paradoksalt nok er det den første gruppen som ligger tettest opp til det olympiske idealet om at OL ikke er en kamp mellom land, men lengst unna det mannen i gata forbinder med OL.

Kampen mot selvrettferdighet. Mitt inntrykk er at man i OL ofte er moralsk når det er til eget beste eller når det ikke angår deg selv. Ledere kritiserer utøvere som utnytter regelverket når det ikke angår dem selv og argumenterer mot kritikk når de selv har tøyd regelverket. Det eneste som kan hindre inkonsekvens og ukritisk selvrettferdighet er at man hindrer muligheten for at det olympiske charter blir Lost in translation, med andre ord at man tydeliggjør hva som er den olympiske ånd og hva man mener med fair play.