Det siste dopingåket?

Omdømmekrise? Jeg får mange spørsmål om idretts-Norge er i en omdømmekrise på grunn av dopingavsløringer og anklager om doping. Det er vanskelig å svare på og det er kanskje ikke det spørsmålet vi bør svare på først når vi vurderer det som skjer i disse dager. Omdømmet avhenger av forventninger. Hvis det er en rådende oppfatning er at doping har foregått i alle tider og pampene i idretts-Norge i utgangspunktet ikke er til å stole på svekkes ikke idrettens omdømme hos vanlige folk på grunn av det som skjer i disse dager. Sponsorer kan vurdere dette annerledes. Det som er viktig for idretts-Norge nå, er å komme videre på best mulig og riktig måte. Her er fire tips om hva som bør gjøres.
Realitetssjekk. Først er det viktig at vi tar en realitetssjekk og innrømmer at også nordmenn har dopet seg. Glansbildet om at nordmenn er reine og at doping kun foregår utenfor riksgrensen må parkeres. Det er lov å bli skuffet over at nordmenn blir knyttet til doping, men det må ikke alltid være en stor overraskelse. Erkjenner vi at også nordmenn doper seg/har dopet seg trenger vi ikke lete etter unnskyldninger og bortforklaringer hver gang noen blir tatt, men heller prøve å finne forklaringer på hva som er skjedd og hvordan.
Sannhetskommisjon. Jeg har tidligere ymtet frempå om et en sannhetskommisjon, der vi åpner for at alle som har vært med på doping eller har kjennskap til doping får ytre seg uten frykt for represalier. En amnestiordning om du vil. Dette er ikke en perfekt ordning, men kan bidra til at vi avdekker saker som ennå ikke er kjent, får belyst saker som allerede er oppe i dagen og letter på trykket til alle som går med dårlig samvittighet. Hva man skal gjøre med leger og annet støtteapparat som har bidratt til doping er jeg usikker på.
Smertelindring. Jeg er av den klare oppfatning om at det er langt mindre doping i toppidretten i dag enn det var for 10-15 år siden. Det betyr at de fleste sakene som avdekkes i dag er gammel moro som overskygger for det gode dopingarbeidet som gjøres i dag. Får vi til en ordning som gjør at vi blir ferdig med fortiden på raskest mulig måte og på en måte som gjør at fortid forblir fortid tror jeg vi kan konsentrere oss om andre dopingutfordringer. Som for eksempel dopingproblematikken hos ungdom i den ikke-organiserte idretten. En sannhetskommisjon vil åpne mange sår og være smertefull, men det er bedre at man går gjennom en rask og smertefull prosess enn at man skal seigpine seg med enkeltsaker i mange år framover.
Idrettens faglige utvalg (IFU)? Dopingbruk er et spørsmål om etikk, moral og jus. Det utfordrer også idrettens selvråderett. Noen roper på et idrettens økokrim fordi doping anses som svindel, andre mener at idrettens eget påtale- og domsapparat er i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men er svaret mer jurister? Kanskje vi trenger et idrettens faglige utvalg (IFU), et utvalg som består av jurister, filosofer og samfunnsforskere? Et utvalg som kan vurdere saker i en bredere kontekst enn det strengt juridiske og som kan peke på de moralske og etiske problemene med doping. Både som et fagorgan der man kan søke råd i vanskelige saker, men også som en instans som kan gjøre vurderinger i ettertid av hvordan saker er håndtert. I dopingsaker som vi har sett den siste tiden tror jeg at idrettsledere ofte føler at de står sørgelig alene. Kanskje kan et IFU bidra til å gi dem større ballast til å ta riktige beslutninger og til å vurdere håndteringen i ettertid?
Omdømmebygging. Det som er viktig i de pågående sakene er at man ikke tar beslutninger med sikte på å bedre omdømmet. Man bør ta beslutninger som er riktige. Tar idretts-Norge de riktige beslutningene, vil de kanskje overraske den vanlige mannen i gata positivt. Da snakker vi ikke lenger om omdømmekrise, men om et forbedret omdømme. Som de sier i idretten: det er viktig å ta en kamp om gangen og ha fullt fokus på arbeidsoppgavene. Da kommer resultatene, også når det gjelder omdømme!

%d bloggere liker dette: