Annonsere her
spot_img

Når helter gjør feil

Hårsårhetens tiår. Vi har (i lang tid) gitt idrettsutøvere en heltestatus de ikke fortjener, gitt dem roller de ikke behersker og opphøyd dem til idealer som er urealistiske. Er ikke dette bare idrettsfolk som gjør det bedre enn andre som prøver på det samme? Idrettsutøvere blir skapt i en forestilling om at det de gjør på idrettsbanen kan opphøyes til noe større. Kommer det frem at de ikke er glansbilder eller har brutt idrettens regler, blir de nasjonale syndebukker og bringer de som støttet dem da det gikk bra i forlegenhet. I hårsårhetens tiår dreier det seg om omdømmet til alle som tok seg tid til å sole i glansen av store prestasjoner. Jeg våger påstanden om at idrettsutøvere ikke lenger definerer sin egen virkelighet, men blir et offer for andres forventninger, og har blitt en brikke i et spill som de selv ikke har kontroll over. Jeg sier ikke at de ikke har noe ansvar for det de gjør, men at andre bestemmer fallhøyden. En skiløper er ikke en skiløper, en hekkeløper er ikke en hekkeløper og en sykkelrytter er ikke en sykkelrytter. De er blitt medienes, sponsorenes, idrettspampenes og politikernes rollemodeller – med kondomdrakt, piggsko og sykkelhjelm.

 

Store øyeblikk. Store idrettsprestasjoner gir meg gåsehud. Ofte er det norske utøvere som gir meg denne følelsen, men det er enkelt- og/eller lagprestasjonene – uavhengig av hvem som gjør det – som får hårene til å reise seg. Da jeg var liten sidekommenterte jeg alle slalåmløpene til Ingemar Stenmark, jeg hadde pannebånd som Bjørn Borg, prøvde å hoppe som Roger Ruud og å drible som Maradona. Det var det de gjorde som idrettsutøvere som var viktig, ikke hva de gjorde på fritida. Mine fritidssysler var fri for deres fritidsproblemer. Sånn tenker de fleste unger også i dag. De imiterer det de ser på idrettsbanen – og kanskje sveisen og fargen på skoa. Det utenomsportslige har mindre å si. Dette er den individuelle livsløgnen. Det er denne løgnen som gjør det vanskelig å tro at folk doper seg og at mange har lett for å tilgi doping. De ga for mange store øyeblikk.

 

Sviket.Det er denne livsløgnen sponsorene, mediene og idrettslederne spekulerer i og som de håper og tror skal være sann. De fremstiller idrettsutøverne som noen utenom det vanlige. Blir de tatt for noe som smusser til det glansete papiret reklameannonsene er trykket på er det lett å la seg sjokkere. Vi har tatt for mye på glanspapiret. Det var ikke dette vi betalte for, det var ikke slik vi hadde framsnakket utøverne. Stadig større grad av imagebygging og merkevarebygging av utøvere skaper en stadig større fallhøyde for utøverne som skal selges. Doper man seg har man ikke bare sviktet sine konkurrenter, det er kanskje enda verre at man har sviktet de som ønsket å bli tatt bilde av ved siden av deg. Det virkelige sviket.

 

Nasjonskampen.Når Northug går renn i Sverige eller Finland går han ikke mann mot mann, men mot de andre nasjonene. Når han vinner har vi slått Sverige og Finland, ikke enkeltløpere med to ski og to staver. Når andre blir tatt i doping er det en skam for de andre nasjonene og en seier for Norge. Derfor blir det ekstra sårt når nordmenn blir tatt eller beskyldt for doping. Fallhøyden mediene (og andre) har skapt for norske utøvere og Norge som nasjon ved å fremstille dette som en nasjonskamp gjør kanskje doping (eller annet juks) til noe større enn det det er. Det samme skjer når idrettsledere forlanger mer penger til toppidrett fordi det vil gi nasjonen store øyeblikk – når VI vinner. Råtne egg i toppidrettskurven gjør på den måten hele nasjonen forlegen. Det får også politikerne til å reagere. Burde det være sånn?

 

Definisjon av idrettshelt. Jeg syns doping (og kampfiksing) er noe forbanna dritt. Og de som driver med dette bør straffes. Når jeg ser idrett vil jeg vite at det foregår på ærlig vis. Men straffen bør gis for det de har gjort og ikke for forventningene vi har skapt og idealene vi har tillagt dem. For noen år siden snakket jeg med en av Russlands fremste idrettshistorikere. Da vi skulle sette opp en liste over de beste fotballspillerne og idrettsnavnene leverte vi to helt forskjellige lister. En av grunnene var at han definerte idrett på en annen måte enn meg. Han hadde for eksempel med et par ballettdansere. Men han utelot også spillere som hadde dopet seg eller hadde levd et utsvevende liv utenfor idretten. Maradona var for eksempel ikke på liste over verdens beste fotballspillere, av den grunn. Noe forbanne tull, selvsagt! Kanskje litt merkelig at denne vurderingen kommer fra en russer – han hadde flere landsmenn å ekskludere enn meg. Men diskusjonen var interessant – hvordan definerer du en idrettshelt, hvor går grensen for ugang og hva skal du dømmes etter?

 

Selvgodhet. I disse dager kjemper idrettsledere, avisredaktører, sportskommentatorer og tidligere sponsorgeneraler om hvem som vet best om hva som har skjedd og hva som skjer i forskjellige saker. Selvgodheten i Gerd Liv Vallas nye bok blekner i denne ordvekslingen. Når folk holder på en løgn i femten år, blir drevet fra skanse til skanse fordi man bare porsjonerer ut sannheten etter hvert som avsløringer kommer, eller går rettens vei for å bevise sin uskyld er det ikke bare karaktersvikt hos disse enkeltpersonene vi ser, men et resultat av et system som har opphøyet dem til noe de ikke er – nasjonens helter og nasjonens syndebukker.

 

De virkelige heltene. Det er lettere å innrømme feil og stå til ansvar for ugjerninger når perspektivene er riktig. I norsk (og internasjonal) idrett har perspektivløsheten blitt omfattende.
 
Heltedyrkelsen er enorm, det er også pengesummene. Mindre helt og mer idrettsmenn er kanskje det som skal til for at vi greier å skille viktige saker fra de uviktige og til at vi greier å få fram sannheten. Helter innrømmer sjelden feil!

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/

Journalist og kommentator, Idrettspolitikk.no

Related Articles

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

FØLG OSS

1,307FansLik
3,535FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT