Mer enn omdømme

No shit, Sherlock! Lance Armstrong har et omdømmeproblem, hører vi fra profilerte omdømmeeksperter. Han skal jobbe hardt for å gjenopprette sitt omdømme, får vi også høre. Med respekt å melde, dette dreier seg ikke om en omdømmekrise. Det vi ser er en desperat kamp for å slippe fengsel, for ikke å miste formuen sin og for å redde en organisasjon som hjelper kreftsyke (Livestrong). Armstrong har punktert på begge dekkene og hjelpebilen har kjørt fra ham. Nå er det jurister og spindoktorer som skal sørge for at Armstrong unngår brød og vann i mange år framover.
Kontroll. I intervjuet med Oprah Winfrey sier Lance Armstrong at han i sin aktive karriere var ekstremt opptatt av hva som ble skrevet og sagt om ham og at han ønsket å kontrollere fortellingen (narrativet) om seg selv. Hans opptreden på Oprah Winfrey viser at han fortsatt ønsker å ha regien. Og forestillingen hadde to akter: I første akt innrømmet han at han har vært en bølle. I andre akt spilte han sympatikortet.
Sympati og antipati. Mens det er lett å få sympati for Armstrongs mor og sønn, som har trodd på og forsvart løgnene hans, er det mindre sympati å hente for hovedpersonen selv. Han angrer ikke på at han dopet seg. Det han angrer på er at han gjorde comeback, et comeback som bidro til at løgnen ble avslørt.
Bagatellisering. Armstrong bagatelliserer sitt dopingbruk på to måter. For det første hevder han at han bare var en av mange dopere og at han aldri var noen hovedskurk. På den måten skyver han ansvaret for dopingen fra seg og over på andre, men uten å nevne navn. For det andre hevder han at det var kreftsykdommen som fikk han til å tenke at alt alle midler er tillatt, også i sykkelløp. Doping blir på den måten en del av personlighet hans og ikke at det er et valg han tar. Han kunne ikke gjøre noe annet, i følge ham selv.
Selektivt. Når nå Lance Armstrong endelig løfter litt på sløret balanserer han på en knivsegg. Innrømmer han for mye risikerer han søksmål fra alle kanter. Innrømmer han ingenting mister han all sympati og det han har igjen av troverdighet. Denne balansegangen er det ikke bare Armstrong som har gått. Dette så vi også da Steffen Kjærgaard fortalte det vi allerede visste fra før.
Vann og brød I. Skulle Armstrong åpne alle sluser risikerer han fengsel for å ha misbrukt skattepenger (i perioden han syklet for US Postal) og for mened (han har under ed nektet for at han har dopet seg). Kommer han i fengsel kan det bli brød og vann i mange år. Armstrong kan unngå denne skjebnen på to måter. For at sykkelsporten og Armstrong skal komme videre må han komme med flere og detaljerte opplysninger til WADA/USADA eller UCIs uavhengige komité. Tyster han på overordnede (for eksempel tidligere UCI-president Hein Verbruggen og andre ledende personer som har vært med på å dekke til dopingen) kan han slippe straff eller få redusert straff (og kanskje komme tilbake til idretten). Slik fungerer tysterordningen. Dette kan være Armstrongs trumfkort. Ved å unnlate å nevne navn hos Oprah har han lagt presset over på andre. Skulle disse gå til motangrep, kan Armstrong spille ut tysterkortet.
Mangel på bevis. Kommer det ikke fram nye opplysninger i saken og tausheten forblir, kan amerikanske myndigheter og dopingbyråer få problemer med å bevise hvor sentral Armstrong var i dopingen. Tilsvarende saker mot baseballspillerne Roger Clemens og Barry Bonds viser at amerikanske myndigheter kan tape slike saker. I tillegg taler tiden til Armstrongs fordel. Mange av sakene er foreldet og flere kan bli det hvis tiden drar ut.
Vann og brød II. De private søksmålene som står i kø kan tappe Armstrong for penger og sørge for at han må redusere matbudsjettet sitt i årene framover. Floyd Landis har allerede gått til søksmål. Det samme har forsikringsselskapet SCA som utbetalte bonusen for syv Tour de France-seire (og som fikk Armstrong til å snakke under ed). Sunday Times vurderer søksmål etter at de måtte betale penger til Armstrong for injurier. Mange sponsorer har varslet søksmål og Tour de France kommer sikkert også med et pengekrav. Og dette er bare en liten del av søksmålene som kan komme. Armstrong har en formue på over 500 millioner kroner. Skal han beholde noe av dette er det viktig at han holder tunga rett i munnen og ikke kommer på kant med flere. Noen er sikkert lei av å bli knyttet opp til doping og ønsker en minnelig ordning med doperen.
Ta mannen, ikke ballen! Hans personlige utfordringer knyttes til Livestrong. I debatten om hvor hardt vi skal straffe Armstrong er det mange som mener at til tross for de mangeårige livsløgnen og svindelen har han faktisk gjort noe godt. Livestrong hjelper kreftrammede. Dette må man ta hensyn til. I kampen for å redde sitt eget skinn er det derfor viktig for Armstrong at tidligere sponsorer som ønsker å straffe han ikke også drar med seg Livestrong i dragsuget. Her blir det viktig å ta mannen og ikke ballen…
Beklager å måtte si det Omdømmeeksperter ser det ofte som viktig og nødvendig å beklage det man har gjort for å gjenoppbygge omdømmet. Det holder ikke med å innrømme feil. Men for Armstrong holder det ikke med å beklage. Da kommer han i fengsel og taper hele sin formue. Derfor må denne saken ses på som noe annet enn en omdømmekrise. Den er mer eksistensiell enn som så…
 

PS: Likte du artikkelen? Gi et frivillig bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675 eller send IPNO1 START til 2030 for månedlig bidrag på kr. 49,- eller IPNO2 til 2030 for enkeltbidrag på kr. 200,-.

Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: idrettspolitikk@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/