U21-EM i fotball og internasjonal politikk

Midtøsten på pensum? I 2012 ble vi nok en gang vitne til krigshandlinger i Gaza og Israel. Biskoper i den norske kirke tok til orde for handelsboikott av Israel. Fotballsupportere i Norge var bekymret for om konflikten vil få konsekvenser for U21-EM i Israel neste sommer, et europamesterskap Norge har kvalifisert seg til. Når den nye landslagstreneren for U21-gutta, Tor Ole Skullerud, tar fatt på planleggingen av årets mesterskap, kan han også legge inn noen økter med Midtøsten-politikk. Han kommer til å få mange spørsmål om hva han mener om Israels håndtering av Gaza og palestinske fotballspillere og om det er riktig å spille mesterskapet der. Hva skal han svare på disse spørsmålene?
Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – SC Hakoah Wien. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske, også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran (!) i 1974. Israel ble kastet ut av det asiatiske fotballforbundet (AFC) i 1974 og den asiatiske olympiske komité (AOC) i 1981. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. U21-EM i fotball får sjelden mye omtale – verken i norske eller internasjonale medier. Men denne gangen kan mesterskapet bli en del av internasjonal politikk og få mye dekning i norske medier – uavhengig av hvordan de norske fotballgutta gjør det på banen. Hva mener landslagsgutta om det som skjer utenfor banen i Israel og Gaza? Vil de følge eksemplet til mange av sine kolleger i andre land? Fotballspillere i hele Europa har allerede begynt å engasjere seg i det som skjer i Israel og Gaza – og hovedgrunnen er at Israel skal avholde U21-mesterskapet og at palestinske spillere har blitt fengslet uten tiltale og dom.
Sympati. I november protesterte en gruppe Premier League-spillere mot bombingenav Gaza og krevde at mesterskapet ble flyttet. De mente Israel burde straffes for å ha drept de fire unge fotballspillerne Mohamed Harara (16), Ahmed Harara (17), Matar Rahman (18) og Ahmed al-Dirdissawi (18) mens de spilte fotball på et stadion i Gaza, og for å ha fengslet Omar Rowis (23) og Mohammed Nemer (22) uten tiltale og dom. Kjente profiler som Eden Hazard og Demba Ba (Chelsea), Abou Diaby (Arsenal), Papiss Cissé, Cheick Tioté og Sylvain Marveaux (alle Newcastle) i tillegg til spillere på QPR, Stoke, Blackburn og Ipswich støttet aksjonen. De fikk også støtte av spillere i Frankrike, Spania, Tyrkia, Italia og Portugal. Dette er etterlengtet støtte til det palestinske fotballforbundet som lenge har kalt israelernes behandling av unge palestinske fotballspillere for brudd på FIFA-regelverket. Andre store fotballstjerner har også støttet palestinernes kamp. Cristiano Ronaldo ga i 2012 bort Gullstøvelen han fikk i 2011 til stiftelsen Fundación Real Madrid for at den skulle auksjoneres ut til inntekt for palestinske barn på Gaza.
Arrestasjoner uten begrunnelse. Siden juli 2009 har flere palestinske fotballspillere blitt arrestert av israelske myndigheter, mistenkt for å være terrorister. Den mest kjente er Mahmoud al-Sarsak (25) som ble arrestert i juli 2009. Sarsak er fra Rafah på Gazastripen og en av stjernene på det palestinske fotballandslaget. Han var på vei til fotballaget Balatala på Vestbredden da han ble arrestert av israelske styrker. Han ble arrestert med hjemmel i Israels «Unlawful Combatants Law» som tillater å anholde palestinere fra Gaza uten tiltale og dom, på ubegrenset tid, og anklaget Sarsak for å være med i Islamsk Jihad. Han ble løslatt i juli 2012 etter å ha sultestreiket i 96 dager. Målvakten på det palestinske OL-laget Omar Abu Rois (23) ble også arrestert av israelske styrker i februar 2012 da han var på jobb i kontorene til Røde Halvmåne i Ramallah. Han ble anklaget for å være medlem i Hamas (den palestinske bevegelsen som kontrollerer Gaza) og for å ha vært med på angrepet på israelske soldater i flyktningleiren Al Amari i januar 2012. Dagen etter ble Khalil Ali Abu El-Asal, en spiller på fotballaget til den palestinske flyktningeleiren Aqabat Jaber, arrestert med tilsvarende anklager. Ramallah-spilleren Mohammed Nimr ble også arrestert uten begrunnelse.
Avsky. Gaza-konflikten engasjerer ikke bare enkeltspillere i europeisk fotball, den skaper også konflikter i europeiske klubber. Barcelona FC har sterk støtte i den palestinske befolkningen, og det er det flere grunner til. Ved siden av å beundre Lionel Messi, identifiserer mange palestinere seg med katalanernes kamp for selvstendighet. Det vakte derfor sterke protester hos Hamas da Barcelona FC ga akkreditering til Gilad Shalit (som etter sigende er Real Madrid-supporter (!)) til El Clásico 7. oktober 2012. Shalit er den israelske soldaten som ble tatt til gissel av Hamas i 2006 og holdt i fangenskap i fem år. Han ble løslatt i en utvekslingsavtale mellom Hamas og israelske myndigheter, der 1000 palestinske fanger ble gitt i bytte mot Shalit. Akkrediteringen til Shalit skapte voldsomme protester fra palestinske organisasjoner, særlig Hamas, som krevde boikott av alle framtidige tv-sendte kamper med Barcelona FC. Disse protestene førte til at Barcelona FC inviterte tre palestinske gjester til samme kamp, blant annet Mahmoud Sarsak. Han nektet å komme fordi han ikke ville overvære en kamp med drapsmenn som kom til landet hans med tanks, som han uttrykte det. Mange av fangene som ble sluppet ut under fangeutvekslingen med Shalit organiserte sine egen lille Barcelona – Real Madrid five-a-side-turnering i Gaza, i protest mot at Shalit skulle overvære den ekte El Clásico-kampen senere på kvelden. Rapportene fra Gaza forteller imidlertid om laber oppslutning om boikotten av El Clásico denne kvelden. Det betyr kanskje at Hamas ikke har fullt grep om palestinerne på Gaza? Eller at fotball er viktigere enn krig og konflikt i det tett befolkede og krigsherjede Gaza?
Fotballens rolle i Gaza. Michel Platinis rolle i Israel og Palestina-konflikten er pikant. Hvor stort press skal han legge på israelske myndigheter for at de skal behandle palestinske fotballspillere i henhold til fotballens regler og menneskerettigheter når spillerne antydes å ha tilknytning til terrorisme? Og skal man gi Israel et U21-mesterskap midt i en konflikt som rammer medlemmer i den internasjonale fotballfamilien? I 2010 truet Platini det israelske fotballforbundet med utkastelse fra UEFA hvis de ikke behandlet palestinske fotballspillere bedre. Trusselen kom blant annet etter fengslingen av den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak i 2009. Misnøyen med forholdet mellom Israel og Palestina på fotballbanen (og frykt for at konflikten skulle overskygge lekene i London) førte til at UEFA, FIFA og IOK i 2010 fikk de palestinske og israelske OL-komiteene og de palestinske og israelske fotballforbundene til å inngå en samarbeidsavtale før OL i London 2012. Avtalen førte til lettere ferdsel til og fra Gaza for palestinske utøvere i oppkjøringen til OL, og har ført til enkelte forbedringer i etterkant av lekene. Til sammenligning måtte Palestina avlyse en VM-kamp mot Singapore i 2007 fordi israelske myndigheter nektet 18 palestinske spillere utreise fra Gaza. Slike massive reisebegrensinger har vi ikke sett siden 2010. Til tross for sterke protester mot Israel for deres behandling av palestinske spillere, har det aldri vært noe alternativ for Platini å flytte mesterskapet fra Israel. Samtidig viser fengslingene og drapene i Gaza at idrettsavtaler har liten verdi når krigen herjer.
UEFAs uavhengighet. UEFA straffer fotballforbund som lar seg påvirke og presse av politikere og nasjonale myndigheter. Det vil derfor gi gale signaler om Platini skulle la seg presse i denne saken. Skulle han gi etter vil han samtidig åpne opp for politisk press i forbindelse med tildeling av mesterskap til andre land (som også kan ha en tvilsom politisk historie). Det er UEFAs uavhengighet som står på spill. Samtidig kan UEFA (og NFF) bruke mesterskapet til å fremstille seg selv som brobyggere i en internasjonal konflikt – unge spillere fra hele Europa møtes til ærlig kappestrid i et politisk turbulent område. Mange ganger før mesterskapet sparkes i gang vil vi få høre at turneringene er et symbol på håp og muligheter i regionen – sant eller ikke sant.
Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen baserer seg på en misforståelse av idrettsboikott som virkemiddel. Både fordi idrettsboikotten av Sør-Afrika var en del av en mer omfattende boikott av landet og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder – handel, idrett, politikk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika å støtte Sør-Afrikas motstander på rugbybanen.
Fotball for alle. Idrettsboikott av Israel kan ramme israelske myndigheter og fotballautoriteter, men den vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Mest fordi mesterskapet ikke fanger så stor interesse, men også fordi boikott er mest effektiv hvis mange samler seg om denne aksjonsformen. Når UEFA insisterer på at mesterskapet skal avholdes i Israel, og sikkert kommer til å straffe forbund som boikotter mesterskapet, vil spredte forsøk på boikott mest slå tilbake på den som boikotter og ha liten effekt på den som boikottes. Samtidig vil en fotballboikott av Israel ramme «blindt» siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel, slik man for eksempel hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En fotballboikott kan paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom israelere og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra til forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.
Norske protester. I Norge har vi også sett gryende protester mot det som skal skje i Israel til sommeren. Den norske fotballpresidenten Yngve Hallén fikk i fjor oppfordringer fra Arbeidsgruppa UEFA, Israel, U21 om å jobbe for å flytte mesterskapet til et annet land. Hvis ikke det skjer lover arbeidsgruppa at den vil utnytte mesterskapet politisk, blant annet ved å demonstrere under kampene. Yngve Hallén har lenge uttrykt støtte til palestinernes sak (slik også UEFA og FIFA har gjort). Hvor sterkt kommer han til å fremme palestinernes sak i oppkjøringen mot mesterskapet?
Skulleruds dilemma. Uansett hva landslagstrener Tor Ole Skullerud skulle mene om at U21-mesterskapet arrangeres i Israel til sommeren, tror jeg han kommer til å svare at dette er beslutninger han ikke har noe med. Han skal konsentrere seg om at det norske U21-laget er best mulig forberedt til kampene de skal spille under mesterskapet. Samtidig bør han protestere på at fotballspillere (uansett hvor i verden det er) blir urettferdig behandlet. Skulle fokuset på israelsk politikk dominere praten fram mot mesterskapet kan han få problemer med fotballforberedelsene. Derfor kan det være en lur strategi for landslagsapparatet å sette seg inn i hva konflikten handler om, og utarbeide realistiske målsettinger for hva man kan oppnå på og utenfor fotballbanen i Israel. Det gjelder egentlig alle oss som venter på U21-EM.

Tidligere publisert i Josimar 1/2013