Vinter-OL i Oslo 2022, fordi…?

Frisk debatt. Debatten om hva vi skal med vinter-OL i Oslo i 2022 raser allerede, og den kommer til å tilta. Jeg garanterer at det foreløpige toppunktet kommer 22. mars, når byrådet legger fram kostnadsberegningene sine og det de tror(!) et OL kommer til å koste. OL-budsjett er en risikabel øvelse fordi de ansvarlige både skal vise nøkternhet, men samtidig være realistiske. Alle OL-budsjetter har sprekt. Spørsmålet er hvor stor sprekken er og hvordan man nyttiggjør seg milliarder som kunne vært brukt til noe annet. Hva skal arven etter OL være.
Mer enn idrett. Etter å ha fordøyd Beijing-OL innrømmet IOC-medlem Gerhard Heiberg (på direkte spørsmål fra undertegnede som var ordstyrer på internasjonalt seminar i regi av NIF i 2010) at IOC har politisk makt og at OL er mer enn et idrettsarrangement. Innrømmelsen kom sent, men godt. Og analysen er god. Det er mer enn et idrettsarrangement. Spørsmålet er hvor langt man skal gå utover idretten for å legitimere en OL-søknad.
To sfærer. I spillet om OL finnes det to sfærer av legitimitet. I den ene sfæren har vi idretten og i den andre har vi politikerne som har det økonomiske ansvaret. Idretten ønsker et OL for å utvikle sin egen idrett (derfor er ofte sommeridretter mer negative til et vinter-OL enn vinteridrettene). Politikerne på sin side ønsker at investeringene skal vare lenger enn 16 vinterdager i februar og tenker derfor flerbruk, etterbruk og alternativt bruk av det som bygges i forbindelse med OL.
To balansepunkter. Det er to balansepunkter i de to sfærene – et nasjonalt og et internasjonalt. På det nasjonale plan må idretten og de politiske myndigheter finne den rette miksen for å oppslutning om OL i Norge. På det internasjonale plan er det andre tyngdelover som gjelder. IOC er mer opptatt av at idrettene får god plass og at det arrangementstekniske holder høy standard enn av distriktspolitikk og sosial utjevning. Det som funker i Norge trenger med andre ord ikke å funke i IOC.
München i Europa? Gerhard Heiberg har i debatten om vinter-OL til Norge demonstrert hvor pikant denne balansegangen er. For å få i gang debatten om OL i Norge la han særlig vekt på at det er Europas tur i 2022. Samtidig har han sagt at han vil overtale München til å søke i 2026 slik at Norge slipper sin verste konkurrent. Akkurat som München ikke ligger i Europa…
Ikke svart-hvitt. De som kjemper for et vinter-OL til Oslo er flinke til å trekke fram de positive erfaringene fra Vancouver-OL 2010 og London-OL 2012. De som er negative til OL trekker trekker fram, eh, det negative. Men dette er ikke et spørsmål om enten eller. Det er forventningene til OL som avgjør hvor vellykket det blir. Og det er ikke sikkert at OL er mislykket fordi man ikke oppnår målsettinger man har satt seg. Og omvendt. Her er tre eksempler fra OL i London som illustrerer dette og som viser at forskjellige idretten og politikere har forskjellige målsettinger med et OL. Det skaper også forskjellige oppfatninger av hva som er en suksess.
Fysisk aktivitet i skolen. En av målene London-OL hadde var å skape mer fysisk aktivitet i skolen. Kostnadene til OL (og den generelt svake økonomiske situasjonen i Storbritannia) har gjort at det ikke er like mye offentlige midler til fysisk aktivitet i skolen som man hadde budsjettert med og at britene derfor er avhengig av at de nasjonale idrettsforbundene bidrar med trenere til skolen for å oppnå målsettingen. De bruker altså ikke mer penger på lærerkrefter for at de skal bli bedre til å undervise i fysisk aktivitet, men satser på krefter utenfor skolen. Bra for de respektive idrettene, dårlig for lærerutdanningen, hipp som happ for elevene?
Alle skal med? Et annet mål med London-OL var å bygge opp nye idretter som i utgangspunktet ikke hadde særlig stor oppslutning eller som i mange år har underprestert. Dette er også en av kjerneelementene i debatten om vinter-OL: Hvorfor ikke gi OL til Kina, da vil flere bli interessert i langrenn. Slike lovnader har både innhold av naivitet og et taktisk element; det øker oppslutningen om OL fra idretter som i utgangspunktet ville vært negative. Britene hadde tidenes medaljefangst og overoppfylte målsettingen om medaljer. Samtidig har den britiske varianten av Olympiatoppen i etterkant vært nådeløse mot idretter som ikke presterte godt nok i London. De thar gjort at flere idretter føler seg ført bak lyset. Er det så viktig? Spør bob- og akemiljøet i Norge om hvor mye de vokste på grunn av OL på Lillehammer.
Byutvikling. Et tredje mål var byutvikling. Dette er hovedargumentet til Oslo kommune for å bruke mange milliarder på et OL i Oslo: OL bidrar til sårt tiltrengte byutvikling. I London har OL ført til en sterk oppgradering av infrastruktur og nybygg av leiligheter i områder som Leyton og Stratford. Men denne oppgraderingen har ført til en stor prisvekst på boliger som gjør at mange som bodde der før OL ikke lenger har råd til å bo der. Byutvikling, ja. Omfordeling, nei. Ordtaket om at alt har sin pris gjelder i høyeste grad når OL skal arrangeres. Det gjelder også et vinter-OL i Oslo.
Idrett og politikk. Den siste måneden har vi sett to eksempler på at idrett og politikk ikke alltid går eller har de samme målsettingene og at idrett blir en stadig mindre viktig del av et idrettsarrangement:
Hockeymål. Da byrådet la fram OL-konseptet tidlig i denne måneden ble ishockey-miljøet rasende fordi de mente OL-opplegget ikke ga ishockey gode nok anlegg og som kunne løfte ishockey-sporten etter OL. De var misfornøyd med fokus på flerbruksanlegg og for beskjeden kapasitet.
Hopptåke. For å få tilbake kollenbrølet i år la man i markedsføringen av kollenhelgen mer vekt på lave priser, øltelt og polske innvandrere enn å fremheve hoppsporten og det millardstore hoppkomplekset som finnes i Holmenkollen. Hoppsporten har vært underordnet. Hva skal man med flerbruksanlegg og lavterskeltilbud i hopp hvis man ikke bruker kollenhelgen til å promotere hoppsporten?
The decision is? På den annen side har man denne helgen vist IOC at man fortsatt kan arrangere hopperenn i Norge… Men holder det?