Syv feil uten tilleggstall

Tallet er syv. Mats Zuccarellos avtale med Unibet har skapt bråk mellom dem som støtter Norges beste hockeyspiller og de som forsvarer den norske enerettsmodellen (på folkemunne spillemonopolet). Og usaklighetene florerer på begge sider. Bråket oppstår ikke fordi Norsk Tipping kommer med sleivspark mot dem som ypper seg mot pengemaskinen på Hamar eller fordi Ishockeyforbundet utestenger Rangers-spilleren fra VM. Det er et resultat av en spillpolitikk som er kladdet på i mange år og som slites mellom kommersialisme og samfunnsansvar. Mang må gå i seg selv og ta ansvar for at slike situasjoner ikke skal oppstå i fremtiden. Her er syv områder som må adresseres for å unngå slike konflikter i framtiden:

1. Smutthullene. Unibet (eller andre spillselskaper) hadde aldri inngått avtale med Zuccarello (eller avdanka idrettsutøvere som Ronny Johnsen eller Thomas Myhre) hadde det ikke vært mulig å sende reklame på tv-kanaler som kan ses i Norge. Reklameforbud og kredittkortsperrer for utenlandske spillselskaper har ingen verdi så lenge utenlandske tv-selskaper fritt fram kan sende spillreklame på norske tv-skjermer og alle de internasjonale spillselskapene har eget opplæringsprogram for å unngå kredittkortsperrer. Greier norske myndigheter å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge slipper man situasjoner som vi har fått under hockey-VM. Har de evner, lyst og ork til å gjøre noe med dette?

2. Inkonsekvens. Ishockeyforbundet har vært en sterk forsvarer av Norsk Tipping i Zuccarello-saken. Men hvor konsekvente er de (og andre forbund) i denne og tilsvarende saker? Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra VM fordi han fronter Unibet sitter Norges to fremste ishockeytrenere som ekspertkommentatorer i studioet til Max. Hos Max er Unibet teknisk leverandør og sponser sendingene fra start til slutt. Bidrar ikke dette også til å legitimere Unibet? Og burde ikke Ishockeyforbundet hatt en mening om dette også? Den samme situasjonen ser du for eksempel i fotball der forbundet på den ene siden forsvarer Norsk Tipping og på den andre siden tillater at forbundsansatte sitter i Viasats studio og kommenterer Champions League samtidig som de pepres av aggressive spillreklamer. Hvorfor gjelder lojaliteten bare utøverne?

3. Forskjellsbehandling. Men det virker også som det er forskjell på folk. Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra hockeylandslaget kjører Petter Northug jr. vannscooter sammen med Marcus Hellner og forbereder seg til pokerlandskamp mellom Norge og Sverige, et arrangement satt i stand av Pokerstars. Pokerstars er ikke bare et internasjonalt spillselskap som konkurrerer med Norsk Tipping, de tilbyr også et spill som er ulovlig i Norge. Hvorfor har Ishockeyforbundet og Skiforbundet forskjellig oppfatning av det å promotere utenlandske spillselskaper? For at idretten skal ha troverdighet i dette spørsmålet må de snakke på samme tungemål. Nå er tunga kløyvd.

4. Eget rede. Å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge kan virke som en håpløs oppgave og det vil i så fall ta lang tid å få lovgivning og tekniske løsninger på plass for å gjøre dette mulig. Det mest effektive virkemidlet på kort sikt er å bygge lojalitet til ordningen. Å si at Zuccarello ikke hadde vært der han er i dag uten Norsk Tipping er ikke måten å gjøre det på. Det skaper bare avstand. For å skape lojalitet til Norsk Tipping og enerettsmodellen er det viktig at norske myndigheter og Norsk Tipping går foran som gode eksempler. Oljefondet har investert penger i utenlandske spillselskaper og på odds-programmet til Norsk Tipping blir du ledet inn på tv-kanaler med tungt innslag av reklame med internasjonale spillselskaper. Lojalitet bygges opp når det er samsvar mellom ord og handling og når man ser resultatene av en konsekvent spillpolitikk. Dette samsvaret er ikke alltid lett å få tak på.

5. Tilpasset lojalitet. Lojalitet til Norsk Tipping får man hvis man ser større fordeler i å støtte enerettsmodellen enn andre modeller. Norske myndigheter, Norsk Tipping og særlig idretten sier at Norsk Tipping bidrar mer til samfunnsnyttige formål enn tilfellet ville vært med et alternativt system. Det er ingen tvil om at Norsk Tipping vil bidra til flere anlegg enn det for eksempel Unibet ville gjort. På den andre siden ropes det kraftig om at bevilgningene idretten får, ikke dekker behovet for nye anlegg. Jeg tror idretten hele tiden er lojal til den ordningen som gir dem mest penger. Nå er det Norsk Tipping. Neste gang er det stasbudsjettet? Eller et lisenssystem? Hovedpoenget er at forsvarerne må se samsvar mellom samfunnsnytten de forsvarer og det de sitter igjen med av anlegg. Debatten om Unibet og Zuccarello viser at stadig færre ser dette samsvaret. Har idretten en smertegrense for å støtte Norsk Tipping?

6.  Markedstenkning. Ansvarlighet har vært et kjerneargument for å opprettholde enerettsmodellen. Et av argumentene for å bevare dagens norske ordning er at den vil forhindre eller dempe spillavhengighet. Med aggressiv markedsføring med milliongevinster, for eksempel i Eurojackpot, og liveodds som åpner for kontinuerlige spill, mister argumentet kraft. Høye gevinster og stort tilbud er spilldrivende og selv om Norsk Tipping ikke er like aggressive som sine internasjonale konkurrenter er det ikke alltid like lett å se forskjell på dem. Det er prisen for å være konkurransedyktig – i et marked som egentlig ikke skal ha konkurranse. Hvor markedsrettet skal Norsk Tipping være?

7.  Markedslekkasje. Det som gjenstår av ansvarlighet når man ikke ser forskjell på produktene er begrensninger på innsats og antall spillobjekter. Men også på dette området er Norsk tipping i ferd med å utspille sin rolle. Siden norske myndigheter ikke greier å forhindre markedslekkasjer kan Norsk Tipping bidra til å trigge spillelyst hos mange nordmenn, spillere som fristes over til utenlandske spillselskaper etter å ha sett reklame på Max og Viasat. Da blir det for lettvint å snakke om ansvarlighet.

Prinsipper og inkonsekvens. Idrettsutøverne må ikke skyves foran og bli syndebukkene i debatten om norsk spillpolitikk. Det vi har sett under ishockey-VM er et symptom på at norsk spillpolitikk er i ulage. I dette spørsmålet er det viktig å være prinsipiell, men ikke inkonsekvent, og det er ikke bare iskrigere som skal bidra i denne kampen.