Veivalg for norsk toppidrett

Grundig rapport. Reaksjonene på Tvedt-utvalgets rapport Den norsketoppidrettsmodellen – norsk toppidrett fram mot 2022 har vært dempet. Etter min mening er det to grunner til det – rapporten er grundig og den evner å trekke de lange linjer – både framover og bakover – og bidrar dermed til å dempe krav om kortsiktige løsninger, f.eks. umiddelbar hoderulling. Den har også vært ute på høring. Når høringsfristene er ute kommer nok kritikken, også. Her er mine innvendinger mot rapporten.
Fordel små forbund. Rapporten dokumenterer godt forskjellene mellom medaljefangsten til vinteridretter og sommeridretter. At vi tar flere medaljer i vinter-OL enn i sommer-OL er ingen bombe. Heller ikke at det er de tradisjonelle vinteridrettene som dominerer den norske medaljefangsten i vinter-OL. Det som er påfallende er at det er idretter/forbund som kunne greid seg fint uten Olympiatoppen som greier seg best i vinter-OL (f.eks. langrenn og skiskyting), mens idrettene som høster gode plasseringer i sommer-OL ikke hadde greid seg uten OL og Olympiatoppen (som f.eks. padling og spyd). Konklusjonen man kan trekke av dette er at det er små idretter eller forbund (i norsk målestokk) som har mest å tjene på et overordnet toppidrettsorgan. Det gjelder også vinteridretter som ikke defineres som tradisjonelle vinteridretter. Når utvalget mener at det bør stilles klarere resultatmål (f.eks. medaljemål) blir dette faktum svært viktig.
Bort med lagidretter? Det gjøres et poeng ut av at konkurransen i OL blir stadig hardere – fordi stadig flere utøvere og nasjoner deltar og fordi det blir stadig flere øvelser. Dette er mest riktig i vinter-OL fordi det i sommer-OL er satt et tak på antall øvelser og antall deltagere. Det gjelder ikke på samme måte i vinter-OL. Greier man å opprettholde dagens snitt på medaljer i sommer-OL vil det være godt for et lite land som Norge, tatt denne utviklingen i betraktning, mens stagnasjon eller nedgang i antall gode plasseringer i vinter-OL vil være dårlig. Betyr det at vi bør satse enda mer på vinteridretter og opprettholde nivået i sommeridrettene? Og at man bør satse mer på små idretter (i norsk sammenheng) med mange medaljemuligheter på bekostning av idretter med få medaljemuligheter. Man kan ta flere medaljer i kortbaneskøyter og boksing enn i ishockey og håndball og man kan med målrettet satsing få flere medaljer for hver krone.
Medaljenes pris. Dette leder over til et annet punkt – økonomi. Selv om det er godt redegjort for pengestrømmene i norsk idrett de siste tiårene blir det passivt å hevde at reformforslagene og økt krav til resultatmål skal oppfylles med dagens ressursnivå (med naturlig vekst). Et sentralt spørsmål blir ikke hvor mange medaljer eller gode plasseringer man får i en stadig tøffere konkurransesituasjonen, men hvor mye hver medalje og plassering koster. Med en budsjettøkning for Olympiatoppen på over 50. mill. kroner mellom 2006 og 2012 er det ingen tvil om at hver medalje har blitt dyrere. Skal man frigjøre ressurser som går til allerede sterke forbund/idretter og konsentrere seg om idretter med mange medaljesjanser og som er mindre dyre i drift? Dette er analyser man unngår i rapporten.
Mest å hente på Paralympics. Tallene for Paralympics er vanskelig å tolke, men mitt inntrykk er at nedgangen i medaljefangsten nesten utelukkende skyldes mangel på økonomiske ressurser. Da jeg var forsker på NUPI for noen år siden gjorde jeg en uhøytidelig analyse av sammenhengen mellom tilgangen på funksjonshemmede, økonomi og resultater i Paralympics. Jeg ønsket å sjekke om f.eks. krigsherjede land med mange lemlestede gjorde det bedre i OL enn andre land med annen historie: Det var ingen sammenheng! Men det var en sterk sammenheng mellom økonomiske ressurser og prestasjoner. Og i Paralympics er denne sammenhengen mye sterkere enn i OL, fordi det generelle satsingsnivået på Paralympics er langt lavere enn OL: du får mao. mer igjen for pengene i Paralympics enn i OL – inntil videre. Det betyr at man enklere kan bedre medaljesituasjonen i Paralympics enn i OL, selv med et begrenset antall talenter.
Hvor er talentene? Den mest mangelfulle analysen finner vi i spørsmålet om talentutvikling. Her gjøres det anslag basert på antall debutanter og 8-12. plasser og det hevdes at nedgangen i antall debutanter er et mål for talentutvikling. Det mener jeg er skivebom. Spissformulert kan 30-åringer være debutanter, men jeg regner med at rapporten ikke sikter til ”evige talenter”. Når man kun tar med deltagelse i OL for å vurdere talentutviklingen bommer man på målet. Her burde man tatt med resultater fra junior-EM og -VM i mange idretter og satt disse opp mot prestasjonene i OL (kontrollert for kvalifiseringskravene de internasjonale særforbundene setter for deltagelse i OL). Mange juniormedaljer i EM og VM, men få juniordeltagere eller unge debutanter i OL kan indikere dårlig forvaltning av talenter og feil utvalgskriterier. Få medaljer i EM og VM, men mange deltagere i OL vil indikere at Olympiatoppen gir noe ekstra. En slik analyse finner jeg ikke i rapporten.
Tøffe prioriteringer. Det som er bra med rapporten er at den gir en god situasjonsbeskrivelse av norsk idrett, men for at rapporten skal tjene som et godt verktøy for å gjøre Olympiatoppen bedre og samle nasjonen om flere medaljer under olympiske leker må man gjøre om de generelle betraktningene om til en ordentlige idrettspolitisk debatt og våge å ta veivalg som ikke alle er fornøyd med. Det er også en del av toppidretten.