Dette bør Oslo-OL handle om

Harde fronter. Meningsmålingene taler i mot et OL i Oslo. Valgkampen og ordskiftet vi har sett de siste par ukene minner om den vi så foran EU-avstemningen i 1994 – harde fronter og skudd fra hofta, ispedd sterke følelser. Det er splittende. OL bør være samlende hvis det skal være et prosjekt for hele Norge (og hele Oslo).

Absurd debatt. I mine øyne har debatten vært på grensen til det parodiske og utredningsarbeidet har vært på grensen til det gravalvorlige. Politikerne har snakket om breddeidrett, idrettsledelsen har snakket om byutvikling og arbeidsløshet i Sør-Europa og kommentatorer som ellers ikke bryr seg en døyt om idrettspolitikk resten av året har skråsikre meninger om hvor mye OL er verdt, med og uten helsegevinst.

Skulle nesten tro at det var lettere å regne ut samfunnsgevinsten av et angrep på Assad i Syria enn skianlegg i Groruddalen!

PR-bom. Det jeg savner i debatten er at idretten viser at de bryr seg om idretten og at politikerne bryr seg om byutvikling. Det er det de er best på. Det virker som PR-rådgiverne har tenkt alt for mye på kampanjen og alt for lite på engasjementet. Mitt inntrykk er at de ansvarlige for søknaden har begynt i feil ende – først tilfredsstille IOCs krav og så tilfredsstille Norge. Det burde vært omvendt.

Først burde ideene myldret og hårete ideer vært luftet uten å bry seg om hvordan det grå håret til oldisene i IOC ville blitt gråere og DERETTER skrevet en søknad med vinnerformularet. Jeg vil ikke høre om hvordan man tror IOC vil reagere på en norsk søknad, men høre planer for hvordan man skal få IOC til å høre på nytenkende norske ideer. Det er noe forknytt over hele opplegget. Det virker som man har lest kravspesifikasjoner først for så å gjøre det beste ut av det.

Halvveis. Like mye som at dem som sier at 30 milliarder kroner brukt på OL ikke går ut over noe annet, fordi pengene i utgangspunktet ikke er der irriterer meg, irriterer det meg at dem som ennå er tvilere eller er i mot Oslo-OL fordi OL ikke er helt som det passer dem ikke evner å skissere et OL som man kunne støttet (og da tenker jeg ikke på å flytte alpint til Norefjell). De som er mot kan man fint lite gjøre med.

Halve kongeriket. Jeg syns OL-rapportene og statsgarantisøknaden ikke tar seg selv på alvor når de hevder at OL er et nasjonalt anliggende, men kun prosjekterer anlegg og aktivitet i OL-byene Oslo og Lillehammer. Det er ikke lett for folk i Tromsø, Alta, Stavanger og Arendal å skjønne hvordan idretten hos dem skal tjene på et OL i Oslo.

Det blir for lettvint å hevde at det nasjonale fellesskapet dreier seg om å heie på Therese Johaug om hun holder seg skadefri fram til 2022 (ironi). På samme måte er det som er skrevet om OLs internasjonale dimensjon helt uten innhold. Bortsett fra tanker om turisme og at OL skal bidra til integrasjon er det ikke én linje om hvordan OL skal kunne bidra til internasjonal idrett.

OL langs to akser. Oslo 2022 bør sys sammen langs to akser, der idretten står i sentrum – en nasjonal og en internasjonal akse. Hvis dette skal styrke den nasjonale identiteten, det nasjonale samholdet og internasjonal idrett er det viktig at dette ikke blir eller blir oppfattet som et arrangement i 16 dager i februar 2022 eller som et arrangement for Oslo og Østlandsregionen.

Siden OL er et internasjonalt arrangement er det også viktig at den internasjonale dimensjonen får god plass og at den nasjonale og den internasjonale dimensjonen knyttes sammen. OL skal rett og slett bidra til en bedre verden (dette liker hvert fall IOC å høre!).

Utgangspunkt toppidrett. Oslo 2022 bør ta utgangspunkt langtidsplanene idretten har (og omvendt, langtidsplanene til idretten bør knyttes opp til et eventuelt OL). Tvedt-utvalgets rapport om toppidretten (i tillegg til prioriteringene i idrettspolitisk dokument og fanesakene idretten har valgt for stortings- og kommunevalgene) kan være et godt utgangspunkt.

Som et ledd i revitalisering av toppidrettssatsingen foreslår Tvedt-utvalget blant annet at man bør styrke regionale enheter. Dette for å ta vare på flere talenter og for å være nærmere der talentene bor. Dette er en tanke som kan overføres til Oslo 2022.

Syv år med forberedelser. OL er ikke et arrangement som kun varer i 16 dager, men som krever 7 års forberedelser og skal ha verdi når den olympiske ild slukkes i februar 2022. Oslo 2022 bør ha som mål å styrke regionale idrettssentra ved å etablere møteplasser for eliteutøvere som satser mot OL i 2022 (og andre mesterskap). Dette krever en oppgradering av anlegg i de respektive regionene.

En oppgradering av idrettsanlegg i områder også utenfor Oslo, som et ledd i OL-forberedelsene kan øke entusiasmen i andre deler av landet og det vil – paradoksalt nok – samle idretts-Norge. Anleggsutbyggingen utenfor Oslo skal ikke bare være for eliteutøvere og toppidrett, men skal også kunne brukes av vanlige idrettslag og være et samlingspunkt for mange idretter og for aktivitet på alle nivåer.

Kanskje blir dette litt dyrere enn de tenkte summene vil til nå er presentert, men det kan være verdt det.

Alle kjenner en toppidrettsutøver. Videre bør det legges opp til jevnlige samlinger av toppidrettsutøvere på disse stedene for at lokalbefolkningen skal få ta del i toppidrettsaktiviteten som skjer der jevnlig i årene fram mot OL.

Dette er en ny måte å tilnærme seg forbildeproblematikken på. Dette kan skape entusiasme i årene før lekene og det kan knytte utøverne som deltar i OL nærmere dem som skal se på OL i Oslo i 2022. Alle kjenner en toppidrettsutøver kan være motto for dette prosjektet.

Mesterskapstrening. Det bør være et også være et mål at disse anleggene skal kunne arrangere mindre stevner/mesterskap i årene fram mot OL. Det vil bidra til at flere steder i landet får arrangementskompetanse på grunn av OL.

Dermed blir det ikke en motsetning mellom det å arrangere OL og å få fram sterke miljøer i andre deler av landet som kan arrangere store mesterskap i framtiden. Det vil styrke idretten i Norge og det bidrar til å samle nasjonen om et felles prosjekt.

Omdømmepolitikk og idrettsbistand. Oslo 2022 bør se OL i sammenheng med omdømmepolitikken til norske myndigheter og idretten bør knytte sitt langvarige bistandsarbeid opp til målsettingen om å styrke omdømmet til Norge.

Norsk idrett har siden begynnelsen på 1980-tallet drevet idrettsbistand i det sørlige Afrika og dette engasjementet har senere utvidet seg til andre deler av verden. Dette er en liten, men viktig del av norsk utviklingshjelp.

Idretten glemt. De siste årene har norske myndigheter lagt sterkere vekt på omdømmebygging. Helt fra Omdømmeutvalgets rapport Nyskapende i samspill med naturen i 2006 og til Refleks – møte om omdømme i regi av utenriksdepartementet i november 2012 har UD forsøkt å formulere seg fram til en omdømmepolitikk som skal gi et tydelig og positivt norgesbilde i utlandet.

I denne drøftingen er idretten nesten glemt – selv om flere rapporter viser til at idrettsarrangementer har stort potensiale for å skape godt omdømme for Norge. I en omdømmeundersøkelse gjort av Synovate i desember 2009 kommer det tydelig fram at selv om idrett er en viktig del av vår identitet, er ikke idretten i dag med på å styrke omdømmet vårt i utlandet. Det kan et OL bøte på.

Idrett i internasjonalt kulturarbeid. Idretten har ikke fått plass i den nye rapporten om regjeringens nye internasjonale kulturinnsats. Dette er et paradoks fordi idretten det siste året har blitt løftet høyere på agendaen i Norad og UD og fordi idretten i større grad anerkjennes og rådspørres om sitt internasjonale arbeid. Siden den nye kulturmeldinga i praksis vil ta over for den gamle kultur- og idrettsstrategien som Bondevik-regjeringen vedtok er det viktig i tiden som kommer å sørge for at idrettens internasjonale innsats ivaretas på en bedre måte.

Ved å knytte Oslo 2022 opp til internasjonal idrettsbistand kan idretten bidra til at et hull fylles i norsk utviklingspolitikk og til at norsk idrettsbistand får utnyttet sitt potensiale. Og ikke minst – Norge kan bidra til idrettsutvikling i mindre ressurssterke deler av verden.


Utvalgte land. Som et ledd i Norges omdømmearbeid har norske myndigheter valgt ut 20 land der innsatsen skal prioriteres. Den norske idrettsbistanden kan kobles til denne prioriteringslista og knyttes opp til Oslo 2022. I 7 år kan norsk idrettsbistand bidra til å bygge omdømmet til Norge i 20 prioriterte land – ikke med å finne på nye omdømmeprosjekter, men å foredle gode prosjekter som allerede er satt i gang.

Målet bør være å bidra til utdanning av trenere og idrettsledere i disse landene i tråd med norske idrettsverdier. Det vil gi anerkjennelse til norsk idretts internasjonale engasjement, det vil bidra til en verdidebatt og det vil ha effekt lenge etter at OL er over.

Sammenkobling. En måte å koble de to aksene sammen er at de forskjellige idrettsregionene i Norge får tildelt ansvar for idrettsutvikling i utvalgte land. Det vil gi den norske satsingen en internasjonal dimensjon og den kan motvirke inntrykket om at nordmenn kun tenker på seg selv når det gjelder idrett.

OL-pedagogisk seminar. Jeg foretok en kjapp meningsmåling i familien om OL i Oslo 2022. Alle er usikre fordi vi ikke veit hva et OL i 2022 egentlig vil gi oss. Jeg kan ikke mye om byutvikling og jeg syns 30 milliarder kroner er mye penger.

Jeg kunne også tenkt meg en ny kunstgressbane på Haraløkka og en ny svømmehall på Lambertseter. Og jeg syns OL er morsomt. Kanskje trenger jeg et pedagogisk seminar for å skjønne hva det hele dreier seg om? Det seminaret virker det som flere trenger.

Halleluja-ropene og dommedragsprofetiene har vi allerede hørt. Jeg vil vite hvordan idretten i hele Norge og andre deler av verden kan nyte godt av et OL i verdens rikeste land i 2022. Er det mulig?

Det er mulig å gi et bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/