IOCs virkelige problem

Omdømmeproblemer?Gerhard Heiberg hevder at IOCs den siste tiden har hatt omdømmetap på grunn av doping, russiske homolover og spørsmålet om korrupsjon og at omdømmet i dag er på bunn. Et OL til Oslo kan rette opp dette, tror han. Det tror jeg er ønsketenkning. Omdømme måles på mange måter og forskjellige grupper vurderer IOC forskjellig. Autoritære stater har et mer avslappet forhold til IOC enn demokratiske stater og idrettsorganisasjoner har et annet syn enn menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig tror jeg at omdømmet og omdømmetapet er overdrevet.
Lave forventninger. Hvis du ikke har store forventninger til IOC taper de heller ikke mye når ting går galt. Jeg tror aldri at omdømmet til IOC har vært særlig høyt. OL derimot har et godt omdømme – aldri har så mange nasjoner deltatt i lekene, i London hadde alle nasjoner med kvinner for første gang og både for tilskuere og idrettsutøvere er dette et sportslig høydepunkt.
Starter på bånn. IOC høstet få lovord etter å ha gitt OL til Berlin i 1936, Moskva i 1980 og Beijing i 2008 og det er ikke imponerende måten de har taklet politiske protester i forbindelse med Beijing-OL og OL i Sotsji. Korrupsjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City skadet IOC stygt og protestene mot IOC før lekene på Lillehammer i 1994 rammet også hardt. Skandalen i Salt Lake City førte til opprydning internt og kritikken før Lillehammer-OL bidro til opprettelsen av Olympic Aid og den olympiske våpenhvilen. Men mye lenger har det ikke gått.
Ny tid for IOC. I 2008 rangerte One World Trust IOC helt på bunn i sin liste over organisasjoners åpenhet. Og spør du lokale kjøpmenn i London om hva de syns om IOCs reklamereglement får du en innføring i britisk sarkasme – de fikk bøter hvis de tråkket på storsponsorenes mega-avtaler. Det vi ser i emning (både i forbindelse med Sotsji og Oslo 2022) er at flere og flere setter likhetstegn mellom IOC og OL og at det går utover omdømmet til OL – omdømmevinneren og merkevaren til IOC. Når flere og flere mener at OL har gått ut på dato fordi IOC ikke oppfører seg som mange mener de bør kan det ende i katastrofe for IOC. Denne utviklingen skyldes en kombinasjon av en ny tid for politisk aktivisme og den økte kommersialiseringen av OL. IOC ønsker å pløye ny mark og få fotfeste i nye deler av verden (uavhengig av politisk regime) og menneskerettighetsorganisasjoner utnytter seg av at OL blir lagt til mer tvilsomme land. Dette fører også til sterkt søkelys på IOCs rolle i internasjonal politikk.
Demokratiets paradoks. I internasjonale medier blir Gerhard Heiberg sitert på at IOCs representanter stemmer med hjertet og ikke med hodet (når de skal stemme over vertsby). Det er kanskje her hovedproblemet ligger: IOC forlanger at alle søkere skal rette seg etter omfattende kravspesifikasjoner (7000 sider, sies det) og har et charter som forsvarer alle slags menneskerettigheter, men når det kommer til et stykke er det kun magefølelsen som gjelder – og den kan være svært følsom. Da IOC valgte ungdoms-OL denne sommeren viste IOC at hjertet (eller følelsene) bestemte foran hjernen. Det vakte sterke reaksjoner da Buenos Aires fikk ungdomslekene i 2018 på bekostning av Glasgow og Medellin. Buenos Aires fikk hardest medfart i IOCs evalueringskomité, men gikk likevel av med seieren. Mange roper på en demokratisering i IOC, men hadde evalueringskomiteen i dette tilfellet (og ellers når det skal velges vertsby) fått bestemme kunne det paradoksalt nok styrket omdømmet til IOC (på samme måte kunne den forrige OL-krangelen i Norge vært unngått hvis man hadde fulgt Marthinsen-utvalgets anbefalinger). For meg er det litt mistenksomt at Buenos Aires får ungdoms-OL samme år som den store IOC-sesjonen (den 125. i rekken) skal arrangeres i nettopp Buenos Aires, 7.-10. september.
Intens lobby. IOCs 125 sesjon finner sted samtidig med at Oslos borgere skal stemme om Oslo-OL 2022. I Oslo skal det bare stemmes ja og nei, i Buenos Aires skal det velges ny vertsby for sommer-OL 2020, det skal avgjøres om bryting skal erstattes med andre idretter og det skal velges ny IOC-president. Valgene IOC skal ta vil stake vei for den olympiske bevegelse mange år framover. Mye står med andre ord på spill. I disse dager foregår det en intens lobbyvirksomhet på alle de tre valgområdene og i kulissene drives det avansert og utstrakt kjøpslåing. PR-byråer, kandidater og statsleder kappes om IOC-medlemmenes gunst. Dette spillet har ikke vært kjent for mange, men det økte fokuset på IOCs rolle vil bidra til at flere får vite om det som mange mener er et skittent og uoversiktlig spill. Ikke bare er hver enkelt avstemning spennende i seg selv. Men utfallet av den ene avstemningen kan påvirke de andre. Dette er noe av det det kjøpslås om i disse dager. Her er et eksempel på hva som kan skje (rett og slett en spekulasjon).
Valg av vertsby. Først skal det velges vertsby i 2020. Slaget står mellom Istanbul, Tokyo og Madrid. Det er femte gang Istanbul er med og de var lenge favoritter. Men konflikten i Syria, kampfiksings- og dopingskandaler og demonstrasjonene i Tyrkia dette året har ikke vært bra for Istanbul. Tokyo har derfor seilet opp som en favoritt fordi det er lite bråk rundt søkerbyen og fordi søknaden holder høy teknisk standard. Men lekkasjene på atomkraftverket i Fukushima etter jordskjelvet og tsunamien i 2011 har ført til spekulasjoner om lekene blir radioaktive og om OL er måten å bygge Japan opp på. Og Spania har pengeproblemer. De siste ryktene er at kjøpsslåingen er til fordel for Madrid… Penger ingen problemer?
Valg av idrett. Neste på listen er valg av idrett. Det var svært overraskende da det tidligere i år ble foreslått å fjerne bryting fra OL-programmet. Mange trodde at moderne femkamp skulle ut, men det hadde vært å tråkke på Pierre de Coubertins ettermæle – det var han som innførte idretten – og i den stigende heltedyrkelsen av Pierre de Coubertin (som et av IOCs omdømmeprosjekter) – hadde dette vært feil. Med en kontroversiell leder av det internasjonale bryteforbundet og totalslakt i evalueringen etter OL i London var det bryting som ble satt på vent. Dette har skapt voldsomme reaksjoner internasjonalt og skapt allianser mellom USA og Iran og mellom blant annet Donald Rumsfeld, Mahmod Ahmedinejad og Vladimir Putin for å få dette tilbake på programmet. Skulle Istanbul få lekene i 2020 vil det være en katastrofe for tyrkerne om bryting går ut av programmet – dette er en av Tyrkias største idretter som det også er for mange land i Øst-Europa og hos de asiatiske nabolandene til Tyrkia. I Japan står baseball og softball sterkt. Hva man mener i Spania er uvisst, men skulle Madrid bli valgt trenger man ikke å ta hensyn til hvilken idrett som skal ut eller inn. Ryktene jeg har hørt er at bryting blir værende på programmet og at en idrett som squash kommer i tillegg – det er en idrett som står sterkt i Østen.
Valg av president. Disse valgene kan i sin tur påvirke presidentvalget. I dag er det seks kandidater, men det er tre som peker seg ut. Tyskeren Thomas Bach, Ng Ser Miang fra Singapore og Richard Carrion fra Puerto Rico. Bach har lenge vært favoritt, men er egentlig ikke en populær mann i IOC. Han greide blant annet ikke å få vinterlekene til München i 2018, da han var leder for den tyske søkerkomiteen og til tross for at han har lang fartstid i IOC. Flere jeg har snakket med mener at han må får absolutt flertall i første runde for å ha sjanse. Hvis ikke seiler de to andre kandidatene opp som favoritter. Men det kan også være andre hindre i veien for Bach. Skulle Madrid få lekene, kan mange tenke at Europa har fått nok i denne omgang og de kan dermed begynne å se til andre verdensdeler. Dette er et komplisert spill og spillet gjør at IOC fremstår som uoversiktlig og tilfeldig. Eller som korrupt? I hvert fall svært unorsk.
Konkurrent til OL. I bakgrunnen lurer kanskje et større problem for IOC. I Norge har vi i noen år hatt konflikt mellom særforbundene og NIF sentralt (inkludert den olympiske komité). Særforbundene har blant annet gitt uttrykk for at de ønsker å ta over den olympiske komité. Denne konflikten er småtteri sammenlignet med konflikten som nå seiler opp i internasjonal idrettspolitikk. Den nyvalgte lederen i SportAccord – paraplyorganisasjonen til de internasjonale særforbundene – Marius L. Vizer (president i det internasjonale judoforbundet og arvtageren til den utskjelte sykkelpresidenten Hein Verbruggen) har lansert United World Championship som skal foregå hvert fjerde år og være for alle idretter – også de ikke-olympiske. Hvordan dette skal gjennomføres vites ikke, men får det fotfeste er hele OL-konseptet truet. Da dreier det seg ikke lenger om Ols omdømme, men om hele eksistensen til OL.

Hjerte eller hode? Det er mye følelser i den norske debatten om OL. Spørsmålet er om Oslo-borgerne bruker hjertet eller hodet. Det er det det hele dreier seg om!
%d bloggere liker dette: