Blink med Bjørndalen?

Treffsikker kandidat. Ole Einar Bjørndalen skal nå inn i IOC. Det er håpet til Idrettsforbundet. Denne gangen er det realistisk, det var det ikke forrige gang da Eirik Verås Larsen var kandidat. Nå har Idrettsforbundet en kjent kandidat som også er idrettskjendis i Russland, de har startet en målbevisst kampanje for å få utøveren inn i IOC og han er en del av en større plan – å få OL til Oslo i 2022. Kan Bjørndalen bidra med å få OL til Norge?
Svake internasjonalt. Norsk idrett har i mange år nedprioritert internasjonal idrettspolitikk. Dette har blitt lagt merke til internasjonalt og ligner litt på omdømmet Norge har som utenforland til EU – Norge greier seg best på egenhånd og har nok med seg selv. Ønsket om å få Bjørndalen inn i IOC er derfor et signal fra norsk idrett om at de ønsker større innflytelse i IOC og internasjonal idrettspolitikk. I den sammenheng er det imidlertid viktig å poengtere at nordmenn i IOC ikke representerer Norge i IOC, men kun er en norske representanter. Som Gerhard Heiberg vil ikke Bjørndalen i første rekke representere Norge eller norske interesser, men IOC. Dette viser asymmetrien og maktfordelingen mellom IOC og nasjonale olympiske komiteer. Skulle de norske representantene åpenlyst og kontinuerlig arbeide for norske interesser i IOCs korridorer vil de raskt bli gjennomskuet og isolert.
Nye argumenter. Et av hovedargumentene for å starte Oslo-prosessen var at München ikke skulle stille og at det var Europas tur. Dette hører vi ikke lenger. Litt fordi München kan bli motkandidat til Oslo 2022 og litt fordi dette ikke dreier seg om matematikk. Men mest av alt fordi dette dreier seg om maktpolitikk. Økt innslag av asiater og østeuropeere i IOC gir deres deler av verden stadig større innflytelse over hvor leken skal gå. Norske idrettspolitikere må bruke andre argumenter for å få tilslutning i Norge og ha en langsiktig strategi for å få innflytelse i maktkonstellasjoner som stadig gjør det vanskelig for europeiske byer å nå opp i konkurransen om å få OL.
Langsiktighet. Langsiktighet er et nøkkelord når vi skal vurdere Bjørndalens muligheter for innflytelse. Svært få byer får lekene første gang de søker. OL-søknader er en modningsprosess både for søkerbyene og for IOC. Konsepter finslipes for hver søknadsrunde og det bygges opp sympati og nettverk for kandidater som deltar flere ganger. På den annen side holder det ikke kun med en søknad som tilfredsstiller de tekniske kriteriene. Som Heiberg har uttalt, det er mye magefølelse i IOC. Og magefølelsen påvirkes ofte av innpakningen.
Japansk suksess. Tokyo er et godt eksempel. Tokyos søknad for OL i 2016 var god, men presentasjonen av kandidaturet var ikke tilpasset IOCs magemål. Med hjelp av PR-byråene Seven46 (et byrå knyttet til Havas Sports & Entertainment) og Interepublics Weber Shandwick (byråer som sørget for OL til London 2012, Rio 2016 og friidretts-VM til London i 2017) skapte de et helt nytt narrativ av Japan og Tokyo (Discover Tomorrow) og fanget IOCs representanter gjennom strålende presentasjoner. I den sammenheng hjelper det ikke å ha to nordmenn som plutselig løper rundt i Lausanne og snakker om Games in the City.
Manglende erfaring. En fersk Bjørndalen i IOC har liten erfaring med internasjonal idrettspolitikk. Det er en tøff bransje på linje med maktpolitikken som råder over krig og fred og gis det inntrykk av at han velges inn i IOC kun for å promotere en norsk søkerby kan han raskt møte motstand. Internasjonal idrettspolitikk dreier seg om å gi og ta over lang tid. Hva har Bjørndalen å gi og hvilket nettverk har han å spille på?
Maktpolitikk. Nettverk og omgangen med sentrale maktpersoner er fundamentalt viktig. De viktigste idrettspolitiske beslutningene de siste årene er tatt med velsignelse av verdensmektigste idrettsleder – lederen for ANOC sjeik Ahmad al-Fahad al-Sabah (forbundet for alle de 205 nasjonale olympiske komiteene). Kuwaiteren har hatt en finger med i spillet i nesten alt av viktige beslutninger de siste par årene. Han sto bak Thomas Bach i valget om å bli ny IOC-president, han jobbet for at Tokyo skulle få OL og for at bryting skulle beholdes på det olympiske programmet. Han sørget også for at Salman al Khalifa ble president i det asiatiske fotballforbundet, at Marius Vizer ble leder av SportAccord (særforbundenes internasjonale paraplyorganisasjon) og at Buenos Aires fikk ungdoms-OL i 2018 (Buenos Aires var absolutt den dårligste kandidaten!). Gode intensjoner og gode søknader holder ikke hvis du ikke er dus med maktpersoner som ham. Å komme seg i posisjon for å imponere personer som ham tar tid og krever politisk kløkt. Hvem i Norge besitter disse egenskapene?
Demokratisering av IOC? I den norske debatten om IOC har mange tatt til orde for en demokratisk reform av IOC. Mange kommentatorer i Norge har i den sammenheng støttet den nye IOC-presidentens forslag om å endre søknadskriteriene som ble innført etter korrupsjonsskandalen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En av reglene som ble innført var at søkerbyer som offisielt hadde meldt seg som kandidater til å arrangere OL ikke har lov til å invitere IOC-medlemmer til søkerlandet. Argumentet var at dette kunne bidra til korrupsjon og smøring og hindre åpenhet. En konsekvens av dette har vært at søkerbyer reiser verden rundt etter IOC-representantene for å møte dem og påvirke dem der de er til en hver tid. Det er veldig kostbart og krever mange folk i arbeid – som oftest overbetalte PR-folk. Lederen for søkerbyen PyeongChang som også var president i Korean Air disponerte for eksempel en jumbojet med fullt mannskap og lobbyister i et par år for å mørne IOC-representanter over hele verden, hele tiden. Mot slike krefter holder ikke en topp motivert skiskytter med Eurobonus-kort.

Ungdoms-OL nøkkelen. Det kan virke som en fornuftig tanke for Norge å endre på reglene slik at klimakvotene på fly kan reduseres og for at påvirkningsarbeidet skal bli mer oversiktlig. Det blir billigere å søke om OL. Jeg mener at dette svekker Norges sjanse til å få OL – mest av alt fordi Oslo 2022 har dårlig tid. Grunnen er ungdoms-OL 2016. Norge skal arrangere ungdoms-OL i 2016 og jevnlig kommer IOC-representanter til Norge og Lillehammer for å se hvordan forberedelsene går. Dette gir Norge eksklusiv tilgang til disse medlemmene og det er de selv som betaler reisen. På den måten er det ingen fordel å endre reglene skulle Oslo bli en kandidat for lekene i 2022. Og ikke minst – på Lillehammer kan Ole Einar Bjørndalen briljere.