Olympiske forpliktelser

Sein og opphetet debatt. Den viktigste lærdommen vi kan ta med oss fra den seine, men opphetede debatten om OL til Oslo er hva som skjer når idrettspolitikk blir allemannseie og et budsjettspørsmål. Før debatten om OL har idretten hatt monopol på idrettspolitisk diskusjon sammen med noen spesielt interesserte politikere.

En grunn til det er at statlige penger til idretten ikke går via statsbudsjettet og derfor ikke er med i den vanlige budsjettdebatten. En annen grunn er oppfatningen om at idretten greier seg fint alene. OL-debatten kan endre på det.

Sleivete debatt.Mye av retorikken til idrettslederne og til deres politiske støttespillere har vært sleivete (det har den også vært på motstanderlaget). Jeg tror det skyldes at idretten ikke har vært vant til så sterk motstand i offentligheten som vi har sett i denne debatten og at idrettens (eller rettere sagt Oslo-OLs) støttespillere sjelden før har tenkt idrett og politikk samtidig og i en slik sammenheng. Da blir det lett klønete og sleivete. 

Kampanje. Jeg har tidligere skrevet at OL-kampen har hatt mer preg av en kampanje, enn ekte engasjement. Den sterke mobiliseringen på slutten av valgkampen ser tilsynelatende ut som en folkeaksjon, men jeg er litt i tvil om vi får se den samme entusiasmen når valget er over – uansett utfall. Samtidig vil flere av argumentene som idretten har brukt i denne valgkampen henge ved dem en stund uavhengig av utfall. 

Forpliktelser.For det første argumentet om at Norge som vinteridrettsnasjon og OL-medaljegrossist er forpliktet til å ta på seg vinter-OL med jevne mellomrom (noen har til og med vært så svulstige å si at det er en moralsk forpliktelse). 

Tvang.Kommunikativt er ordet «forplikte» problematisk. Det gir assosiasjoner til tvang og når tvilere føler at de blir tvunget til et standpunkt, stritter de ofte i mot. Og hvorfor skal OL bare forplikte den som arrangerer OL. Hvilke forpliktelser har IOC? 

Fravær av motkandidater. Jeg kan skjønne at et slikt argument ble brukt for å få ungdoms-OL til Lillehammer i 2016. Da var det ingen andre søkere og Norge fikk disse lekene (også med statsgaranti) og ble på den måten en redningsmann for hele ungdoms-OL-prosjektet til IOC. Siden det vil være mange andre søkere til lekene i 2022 er det mindre hold i en slik argumentasjon.

Hadde dette argumentet vært en begrunnelse som hadde universell appell kunne vi bedt USA og Kina om å ta på seg sommer-OL annenhver gang – det er jo de som tar for seg grovest av medaljefatet hver eneste gang. Hvis man mener at de andre vinter-OL-kandidatene ikke er egnet til å arrangere OL er det en annen sak, men da bør man tørre å si det. 

Idrettsaktivitet. Norske idrettsledere har primært som oppgave å legge til rette for idrettsaktivitet i Norge. Dette er de forpliktet til. Sannsynliggjøringen av at et vinter-OL til Oslo vil stimulere til flere barn i aktivitet (som er et av Idrettsforbundets hovedmålsettinger) har kommet i skyggen i OL-debatten og jeg tror også at det er svært vanskelig å (be)vise en slik sammenheng. Hvis det er mulig burde dette regnestykket fått en mer sentral plass.  

NM på ski? Det blir spennende å se om alle som har ytret sin forkjærlighet for Norges som vintersportsnasjon fremme påstanden om at alle kommuner med snø forplikter seg til å arrangere NM på ski? De som snakker om at OL er en forpliktelse mener egentlig at de har veldig lyst til å arrangere OL.

Budsjettgarantier.For det andre er jeg forundret over budsjettgarantiene som er gitt. Da jeg intervjuet den anerkjente britiske idrettsprofessoren Simon Chadwick i sommer sa han at de som lager OL-budsjettene ikke har noe å tape på å underbudsjettere (bevisst eller ubevisst) for det er ikke de som må stå til ansvar for overskridelsene når lekene først er gjennomført. Slik blir budsjettene uforpliktende.

Statsgarantien er mer et salgsargument enn et realistisk mål. På samme måte er effektmålene bevegelige – det er først mulig å måle effektene av OL etter lekene og da er det ofte andre effekter som fremheves enn de målene man satt seg i forkant. OL er ikke bare et spørsmål om hva som forplikter en vinteridrettsnasjon, men også hvilke forpliktelser de som søker har til å holde det de lover når det gjelder pengebruk. 

Feil rekkefølge. Debatten om OL-budsjettet har vært spesiell. Ja-folka har fokusert på at Oslo betaler idrettsanlegg for 3 milliarder kroner og så betaler staten resten av festen.

Nei-folket lurer på hvorfor man må bruke titalls milliarder statlige penger for å utløse 3 milliarder til idrett. Dette er talltriksing og diskusjonen skyldes hovedsakelig at idretten har påtatt seg et samfunnsansvar for å få OL og politikerne bruker idretten som alibi for å få nye statlige investeringer.

Jeg vil hevde at det er rekkefølgen på argumentene og prioriteringene som har skapt den sterke debatten. Et sentralt spørsmål i denne debatten burde være om man bør ta med allerede planlagte investeringer inn i et OL-budsjett for å legitimere et OL eller ikke. Det er forskjell på å bygge nye studentboliger fordi vi skal ha OL og å benytte seg av allerede planlagte og bygde studentboliger hvis vi får OL.

Eller: hvorfor må politikere ha et OL for å gjøre det som er deres plikt som politikere? Og hvorfor må idretten argumentere for samfunnsøkonomi?

Budsjett og bevillinger. På den andre siden har flere på ja-siden sjonglert mellom budsjett og bevillinger. Når de har påstått at Lillehammer-OL (og andre leker) har holdt seg innenfor budsjettene har de som regel referert til budsjettet som har blitt bevilget – ikke det som sto i den opprinnelige søknaden.

Når OL-etaten garanterer for at budsjettet vil holde, regner jeg med at de ikke snakker om pengene som eventuelt blir bevilget etter at prosjektet er kvalitetssikret av Stortinget? Det ligner i så fall på dobbel olympisk bokføring. 

Budsjettsprekk.Idrettspresidenten var forundret over at 40 % av norske idrettsledere i en undersøkelse foretatt av NRK trodde at OL-budsjettet ikke ville holde. Jeg tror også budsjettene kommer til å sprekke. All erfaring viser det. Spørsmålet er om det er så farlig når man først skal gjøre store investeringer.

Det er størrelsen det kommer an på. Og det er ikke nødvendigvis svake budsjetter som bidrar til overskridelser. Anlegg som er planlagt med moderate budsjetter kan måtte gjøres om fordi tv-selskapet som har fått tv-rettighetene til lekene ønsker sine egendefinerte kameravinkler, internasjonale særforbund kan gjøre om kravspesifikasjonene til arenaene mange ganger før lekene starter i 2022 og entreprenører kan gå konkurs. Det øker kostnadene. 

I bakgrunnen. I denne debatten er det to budsjettmessige aspekter som har kommet i bakgrunnen. Det ene er investeringer og endringer (både positive og negative) som kommer som en følge av Oslo-OL, men som ikke blir regnet med i et OL-budsjett. Må for eksempel redningsetaten eller den generelle terrorberedskapen justeres på grunn av et OL? Beijing- og Sotsji-OL er to grelle eksempler på enorme investeringer utenfor OL-budsjettet (uten sammenligning for øvrig).

Investeringene i helt nytt overvåkingssystem på alle offentlige steder i Beijing og reform av de militære styrkene i Russland som en følge av OL var aldri i nærheten av noen OL-budsjetter, men kom som ekstra milliardkostnader som følge av OL.

Hva må bort? Det andre er tiltakene som eventuelt må settes inn hvis man på død og liv skal holde budsjettene i en situasjon der kostnadene blir for store. Hvis budsjettdisiplinen er streng bør man egentlig debattere hva som skal kuttes hvis man nærmer seg overskridelser. Idrettsanlegg? Trikkeskinner? Barneaktivitet? Studentboliger? 

Idretten på budsjettet? OL-debatten illustrerer godt hvilke motsetninger som oppstår når idretten blir et budsjettspørsmål. Da blir idrettsanlegg, aktivitet og mesterskap satt opp mot eldreomsorg og gangveier. Da er det ikke lenger et spørsmål om hva idretten mener forplikter, men hvilke forpliktelser andre legger på idretten. Forpliktelser har også en pris.

Det er mulig å gi et bidrag til Idrettspolitikk.no på Vipps til 95754675. Ta kontakt hvis du ønsker å bruke innhold fra bloggen eller har tips: aselliaas@gmail.com.

Følg Idrettspolitikk.no på Facebook: https://www.facebook.com/idrettspolitikk/