Bør idretten bli mer demokratisk?

Mer demokrati. Årets Play the Game-konferanse har tittelen «Stepping up for democracy in sport». Etter å ha hørt flere innlegg om IOC og FIFA og etter å ha diskutert med mange her på konferansen hva idrettsdemokrati egentlig betyr og hva det kan føre til er jeg litt i tvil om demokrati i idretten alltid må være et ideal. Eller rettere sagt: hva slags demokrati skal idretten ha?

FIFA med for første gang. For første gang har FIFA sendt en representant til delta på Play the Game – Sepp Blatters kommunikasjonsdirektør Walter De Grigorio. De Grigorio deltok i panelet om FIFA-reformer (FIFA reforms – fact or phantom?) og han fikk kjørt seg godt og måtte svare på alle slags anklager mot FIFA. Ikke alle svarene var like gode (ikka alle anklagene mot ham heller), men han skal ha for å stille opp og for at han ikke er skråsikker på alt. En av innrømmelsene han kom med var at valget av Russland 2018 og Qatar 2022 som VM-verter var feil. Ikke at feil land var valgt, men at FIFA ikke burde ha delt ut to verdensmesterskap samtidig. Det skapte for mye politiske forhandlinger internt i FIFAs eksekutivkomite. Med alt bråket i etterkant så kan man skjønne kommunikasjonsdirektørens frustrasjon. Det paradoksale er at denne beslutningen – om å velge to VM-verter samtidig – kom fordi beslutningsstrukturen i FIFA skal endres og at alle 209 medlemsnasjoner neste gang skal være med på å ta beslutningen, ikke bare FIFAs eksekutivkomite. De er i realiteten «stepping up for democracy in sport». Spørsmålet er om mer demokrati i FIFA gjør valgene mer riktig og mer forutsigbare?

IOC og FIFA. Analogien til IOC blir stadig dratt fram. Hvem er best av de mektigste idrettsorganisasjonene i verden? I de rapportene vi har fått presentert her får vi vite at IOC har kommet mye lenger enn FIFA i sitt reformarbeid, blant annet når det gjelder åpenhet. Det betyr ikke at IOC kan lene seg tilbake, bare at FIFA har mer å gå på. Og i denne diskusjonen er det viktig å gjøre et skille mellom valg av personer og valg av vertskap. Mer åpenhet og mer demokrati rundt valg av personer til styre og stell i de to organisasjonene burde være målet. Men hva med valg av vertskap til arrangementer? Der er jeg i tvil.

Mindre korrupt IOC. I Norge har vi det siste halve året hatt en stor debatt om vi skal søke vinter-OL 2022. Skulle Oslo velge å søke vil den bli gjenstand for omfattende tekniske vurderinger fra IOCs side. Disse vurderingene er grundige og viser hvilken kandidat som arrangementsteknisk er best egnet til å arrangere olympiske leker. Det spesielle er at de byene som er best egnet som arrangør i følge disse rapportene sjelden får OL – det er magefølelsen og den demokratiske prosessen i IOC som avgjør hvem som blir vertsby, og i den prosessen er det mange politiske vurderinger. Eller som De Grigorio sa for FIFAs del: de tekniske rapportene sier ingenting om hvilke deler av verden FIFA har der største markedspotensialet.

IOC-reform. Etter korrupsjonsskandalene i IOC på midten av 1990-tallet ble det innført strenge regler i søkeprosessen for å få OL. Et av tiltakene var at offisielle kandidater ikke hadde lov til å invitere IOC-medlemmer til kandidatens hjemland, fordi dette kunne føre til korrupsjon. Den nye IOC-presidenten Thomas Bach har sagt at han vurderer om denne regelen bør endres, fordi – etter hans mening – IOC ikke er like korrupt lenger. Han om det.
 
FIFA-reform. Det FIFA er i ferd med å gjøre er å innføre et system som ligner på det IOC hadde før. De som ønsker fotball-VM i framtiden skal ikke lenger bare forholde seg til FIFAs eksekutivkomite på litt over 20 personer, men til 209 medlemsnasjoner. Det gjør prosessen enda mer uoversiktlig og vil – etter min mening – gjøre de tekniske vurderingene av søkerlandene langt mindre verdt.

Mer demokratisk og mer korrupt? Vil det føre til mer korrupsjon? Det er en mulighet, sier De Grigorio. Men det er mer demokratisk.