Fotball-VM som sikkerhetspolitikk

Amnesty-rapport. Søndag kom Amnesty Internationals dystre rapport “The Dark Side of Migration: Spotlight on Qatar’s Construction sector ahead of the World Cup”. Rapporten tar for seg menneskerettighetsbrudd i Qatar og knytter disse opp til fotball-VM i 2022. Den tar for seg mildt sagt kritikkverdige forhold i bygningsindustrien i Qatar, en industri som kommer til å spille en sentral rolle i forberedelsene til fotball-VM om ni år. Spørsmålet nå er hvor stor sprengkraft rapporten har og om den treffer mål.

Samlet oversikt. Det er egentlig ikke så mye nytt i denne rapporten. Det meste av det som fortelles i rapporten har i stykkevis vært beskrevet i forskjellige medier over flere år. Men det gjør sterkt inntrykk å se de alvorlige historiene systematisert og samlet i en rapport. I slutten av rapporten kommer Amnesty med gode anbefalinger om hva som bør skje i Qatar på kort og lang sikt. Og på Amnestys norske nettsider kommer de med anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre med Qatar. Dette er et godt initiativ og en god begynnelse på endringer i Qatar. På den annen side er problemstillingene som tas opp bare er en liten bit av de store utfordringene som Qatar står overfor. I tillegg tar ikke rapporten tilstrekkelig hensyn til konteksten som de graverende forholdene utfolder seg i.

Sportspensjon. Qatar har de siste årene satset sterkt på å bli et verdenssentrum for sport – både som arrangør av sportskonferanser og sportsarrangementer. I stedet for å satse på et pensjonsfond som vi i Norge har gjort til en merkevare har Qatar investert i sport. Qatar skal leve av sporten når oljen tar slutt. Men dette er bare halve sannheten. I følge journalisten og forskeren – og en av verdens fremste eksperter på sport og politikk i Midtøsten – James M. Dorsey dreier dette seg like mye om sikkerhetspolitikk som om sportspolitikk. Sport er Qatars myke maktmiddel.

Ny maksime. Da jeg snakket med Dorsey på Play the Game-konferansen i Århus i oktober var han av den oppfatning at mange av dem som fordømmer Qatar ikke helt skjønner det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Qatar i bruken av sport som virkemiddel. For Qatar er det viktigere å overleve som stat enn å ta hensyn til alle mulige slags krav om menneskerettigheter, antydet han. Sport skal bidra til å bygge Qatars identitet og styrke deres image utad. Imaget er i disse dager satt på prøve, men det er ikke sikkert at deres sikkerhetsinteresser er like skadelidende? Det er forskjell på moralsk fordømmelse og eksistensielt sammenbrudd. På mange måter har Qatar endret maksimen fra «demokratier aldri går til krig mot hverandre» til «vertskap for store idrettsarrangementer blir aldri invadert». Qatars fotball-VM dreier seg med andre ord ikke bare om arbeidsrettigheter til dem som skal bygge idrettsanleggene i Qatar, men om en dypt forankret sikkerhetspolitikk.

Regional sikkerhetspolitikk. I sin blogg – kanskje den beste bloggen om idrettspolitikk i Midtøsten – skriver Dorsey om hvorfor Qatar tenker på denne måten. Utgangspunktet er de realpolitiske erfaringene nabolandene har gjort. For det første viste den irakiske invasjonen av Irak i 1990 at det ikke hjalp med et påkostet forsvarsverk for å forsvare en liten stat. For det andre førte Kuwaits diplomatiske kontakter og bruk av myke maktmidler til at de fikk hjelp utenfra. For det tredje fikk de erfare at samarbeid med Saudi Arabia ikke var noen sikkerhetsgaranti. De siste årene har de også lært at de ikke kan stole på USA i sikkerhetspolitikken. Denne historiske balasten har overbevist Qatar om at de trenger andre forsvarsmekanismer enn missiler og menn i uniform. Menn i fotballdrakt har vist seg å være løsningen.

Gylden mulighet. Amnesty-rapporten og kritikk av Qatar i forbindelse med fotball-VM viser et stort paradoks, et paradoks vi også så i forbindelse med OL i Beijing og vi ser i forbindelse med OL i Sotsji: Hadde det ikke vært for disse idrettsarrangementene hadde ikke verdensopinionen brydd seg om menneskerettighetsbrudd i disse landene med store sportsarrangementer. Protester mot slike sportsarrangementer får derfor en slagside når de samme begivenhetene blir er en gylden mulighet til å påpeke feil. Burde de fått arrangementet eller ikke? I dette tilfellet er det et spørsmål som FIFA må svare på? Hva tenker de om sikkerhetspolitikk?