Idrettens glasnost

Trøbbel i tårnet. Sotsji-OL har skapt trøbbel for det norske OL-prosjektet. De høye kostnadene, IOCs dårlige håndtering av forskjellige konflikter og diskusjonen om bruk av kostbare PR-byråer har gitt OL-prosjektet og idretten mye negativ omtale. Løsningen på alle problemene er nå mer åpenhet – i IOC og i Idrettsforbundet. OL i Russland har skapt stor etterspørsel etter idrettens glasnost (åpenhet).
Feilfritt. I Norge har åpenhetsdebatten stort sett dreid seg om Idrettsforbundet ønsker eller har vilje til å fortelle om sin bruk av PR-byråer. Dette er en åpenhetsdebatt som ikke bare gjelder ressursbruk og hemmelighold i idretten, men også en debatt som dreier seg om mer overordnete problemstillinger om PR-byråers plass i politiske prosesser. I den sammenheng slår det meg at jeg nesten aldri har hørt noen klage på PR-byrået de har brukt. Skyldes det hemmeligholdet?
Stor tillit. Idretten i Norge er spesiell på to måter. Det er Norges største demokratiske bevegelse og den nyter stor tillitt hos det offentlige Norge og får av den grunn mye penger i offentlig støtte. Til nå har idretten forvaltet denne støtten med frihet under ansvar. Det gjør hemmelighold av godt betalte hjelpere ekstra problematisk. Har de noe å skjule?
Lukkethet. Åpenhetsdebatten har vært veldig ensidig. Den har utelukkende dreid seg om idrettens hemmelighold overfor opinionen – de som står utenfor idretten. Mange rare argumenter er brukt for å holde PR-kortene tett til brystet. Hvem har de brukt og hva har det kostet? I den sammenheng er det inngått et nesten komisk hemmelighold der PR-byråene og idretten skjuler kortene, men samtidig sier at de ikke har noe å skjule. Sånn skal man få til åpenhet i IOC.
Ærlighet. Det er en annen åpenhetsdebatt som har vært nesten totalt fraværende. Åpenheten mellom PR-byråene og idretten. Når man ikke vet hvem som er kundene til PR-byråene, vet man også lite om de også jobber for motstridende interesser. En dag for idretten og OL i Oslo, en annen dag for et internasjonalt bettingselskap? Dette bør også bli en del av åpenhetsdebatten.
Maktforskyvning. Hans Geelmuyden har sagt at hans bransje flytter makt. Også mangel på åpenhet handler om maktforskyvning. Makten Geelmuyden henviser til er den makten han gir kunden med sin kompetanse. Den makten han ikke nevner er makten hans bransje har over kunden (i vårt tilfelle idretten) – enten fordi de (kanskje) vet hva konkurrenter står for og ønsker, fordi det er tidligere klienter, eller fordi de senere kan bruke sin innsikt fra arbeidet med idretten til å hjelpe de med motstridene interesser. Det hadde vært spennende om PR-byråer noen ganger måtte betale for å jobbe for en kunde fordi det var så mye læring i det til senere oppdrag.
Verre enn verst. Det eneste som kan være mer skadelig for idretten enn dette er om idretten er klar over at rådgiverne jobber for konkurrerende interesser, men ikke bryr seg om det. Da blir selvfølgelig lukkethet bekvemt både for kunde og klient.
Miste kontrollen.Og her er vi ved sakens kjerne. Siden idretten er en demokratisk organisasjon og nyter stor tillit hos liten og stor kan hemmelighold og eventuelt dobbeltspill få myndighetene eller den kompakte majoritet til å kreve innsyn og mer kontroll. I ytterste konsekvens kan det bety at idretten kommer på statsbudsjettet og/eller blir underlagt offentlighetsloven. Da mister idretten mye av sin selvstendighet og må begynne å konkurrere med sykehus og barnehage om ressurser. Da sitter makten på helt andre hender enn tilfellet er i dag. Hvem skal man da be om hjelp? PR-byråer som vet hvordan man flytter makt?

Glasnost. I det russiske OL-landet satte man på 1980-tallet i gang Glasnost (åpenhet) (og Perestrojka (omstrukturering)) i håp om å reformere et lukket og inngrodd system. Det gikk galt. Det førte til fullstendig kollaps og et helt nytt verdensbilde. Er dette prisen man må betale for glasnost i idretten, også?