Olemics boikott

Mer enn Dalai Lama. Lama-saken handler også om OL i Beijing og OL i Sotsji. Og det handler om troverdighet.
Arroganse. Det er lenge siden februar og vi diskuterte arroganse under lekene i Sotsji. Da reiste statsminister Erna Solberg til Sotsji og lekset opp for både russiske myndigheter og IOC at de måtte ta menneskerettigheter på alvor. Hun satt seg ned sammen med aktivister som mente seg forfulgt av russiske myndigheter, og sa at IOC må ta hensyn til menneskerettigheter når leker skal deles ut, i god tro på at vi selv tilfredsstiller våre egne krav. Nå vil verken hun eller partikollegaene Børge Brende og Olemic Thommessen snakke med tibetanere som er i samme situasjon som dem Solberg hadde stor sympati for i Russland for et par måneder siden. Og bortsett fra at hun kanskje vil at OL snart bør til Oslo, hadde det vært interessant å få en kommentar om Beijing er en verdig motkandidat til Oslo i 2022?
Fakkelstafett og fredspris. OL i Beijing var en formidabel suksess for kinesiske myndigheter. Nå ønsker de å bli den første byen som arrangerer både sommer- og vinter-OL. Og de kan bygge videre på stor entusiasme og ferdigbygde anlegg. OL skapte til liv en kinesisk nasjonalisme man ikke har sett maken til. Men det var ikke bare OL-gull og flott gjennomført arrangement som sørget for det. Det massive vestlige forsvaret av Tibet under den olympiske fakkelstafetten og kritikken av menneskerettighetssituasjonen bidro like sterkt. Kineserne følte seg rett og slett urettferdig behandlet. I den sammenheng er det verdt å merke seg at Olemic Thommessen var med på en alternativ fakkelstafett i regi av Den norske Tibetkomiteen. Jeg tror (uten at jeg skal påberope meg noen ekspertstatus på Kina) at flere kinesere husker den mislykkede fakkelstafetten bedre enn de husker hvem som fikk Nobels fredspris i 2010. For IOC var fakkelstafetten også en katastrofe. Etter OL i Beijing ble det ikke lenger tillatt å arrangere fakkelstafett utenfor egne landegrenser. Det har ingenting med menneskerettigheter å gjøre. Det var for å forhindre bråk. Og det handlet om omdømme.
Omdømmetap. Omdømme er også stikkordet når hele perleraden av regjeringsmedlemmer og stortingspresidenter i Norge skal få oss til å synes synd på dem når de står overfor et utenrikspolitisk dilemma som de hevder Nobels fredspris har skapt. Nå står de overfor valget mellom å la seg diktere av Kina eller følge sine egne råd for bare noen par år siden. Troverdighet bidrar til bedre omdømme. Manglende troverdighet til omdømmetap. Jeg er redd for at det er det siste som er i ferd med å skje. Og de har seg selv å skylde.
OL-boikott. I forkant av OL i Beijing var jeg i et par radiodebatter med Olemic Thommessen om boikott av OL i Beijing. Da var han kulturpolitisk talsmann for Høyre, jeg var forsker på et felt ingen hadde hørt om: sport og forsoning. Jeg var mot boikott (av rent akademiske grunner), mens nåværende stortingspresident var klokkeklar: -Hvis ikke Kina kommer i dialog med Dalai Lama, får en slutt på voldelige overgrep mot de som ønsker å utrykke sin mening og gir fri ferdsel for journalister, vil boikott kunne bli nødvendig. Erna Solberg vurderte også boikott. Det tror jeg kinesiske myndigheter husker. Og det husker sikkert Erna Solberg og Olemic Thommessen, også.
Tibet-låsen. Det som gjorde menneskerettighetsdebatten i forbindelse med OL i Beijing så betent var nettopp at den ble knyttet til Tibet. Mangel på individuelle rettigheter dreier seg om hvem som kan utfordre styresettet. Å sette opp individuelle opp mot kollektive rettigheter er en legitim debatt også for mange kinesiske politikere. Forsvar av Tibet utfordrer den territorielle integriteten. Der får du ikke mange kinesiske politikere med på laget. Når Tibet blir synonymt med menneskerettigheter låser det seg helt. Jeg kan tenke meg at det som skjer mellom Russland og Ukraina i dag er nettopp det kinesiske myndigheter frykter og de skjønner ikke hvorfor vi ikke skjønner det. Det var denne stabiliteten Olemic Thommessen og mange av hans partifeller utfordret i 2008. Har de endret mening?
Fornektet to ganger. Når argumentet for ikke å møte Dalai Lama er at man ønsker å oppnå normale politiske forbindelser med Kina er det rart at man ikke først begynner med seg selv, hvis man virkelig mener det man sier. Hva med å si at man angrer på at man ønsket boikott av OL i Kina? Da hadde det vært en konsekvent linje som ble ført i disse dager og man hadde vært på bølgelengde med Dalai Lama. Han var mot boikott av OL i Beijing. På den måten har stortingspresidenten og flere av hans Tibet-venner fornektet Dalai Lama to ganger. Men i dette tilfelle blir ikke minus X minus pluss, heller ikke for skolepartiet Høyre. Boikott er sjelden en bra løsning verken av munker eller av olympiske leker.

PS. Som sønn av en gammel AKPer er det litt underlig å se det som skjer nå. Han fulgte partilinja, men ble aldri hørt. Han har gitt opp håpet. Nå kjemper Høyre kampen videre.
%d bloggere liker dette: