Første mai og fotball-VM

Sur. Jeg merker jeg blir litt sur når folk sier at feiringen 1. mai har gått ut på dato. Sur på andre fordi jeg syns det er navlebeskuende. Sur på meg selv for at jeg krever at andre skal ta dagen på alvor, men ikke gjør så mye selv for at arbeidere i andre land skal få det bra. Og snart skal jeg til fotball-VM i Brasil…
Demme nei. Jeg er flaska opp med Internasjonalen, røde flagg og. 1. maifrokost, og den første setningen jeg lærte å si var Demme Nei! (Stemme Nei! (til EF)). Helt til flaska var tom og jeg kunne gå mine egne veier. Men jeg har alltid mente at maidagen er en viktig merkedag, selv om den ikke angår meg direkte. En form for akademisk tilnærming til arbeidernes dag. Eller angår den meg?
Engasjement. I flere år har jeg engasjert meg for en renere og mer demokratisk idrett både gjennom det internasjonale nettverket Play the Game og som (relativt) profilert blogger. Det har vært lett å angripe andre som driver idrettspolitikk og anklage dem for dobbeltmoral og for å drive taskenspilleri.
Dårlige arbeidsforhold. En av sakene som gjør meg sint er for eksempel de dårlige arbeidsforholdene som arbeiderne som bygger idrettsanleggene i Qatar, Brasil og Russland har. De ofrer livet for at vi skal kunne se fotballkamper i en begrenset tidsperiode. Med myndighetenes og FIFAs velsignelse. Stadig har vi fått rapporter om dødsfall og uverdige arbeidsforhold i Qatar og Brasil, og nå tikker også rapportene om dødsfall under bygging av fotballanlegg i Russland inn, også. Og hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg hele familien i nesten fire uker denne sommeren for å se fotball-VM.
Kvalm. Jeg ble helt kvalm av Sotsji-OL og syns ikke lekene var noe gøy i det hele tatt. Det var så mye som skygget over «lekene». Nå setter vi på repeat-knappen og forbereder oss til fotball-VM i Russland om to år. Fotball-VM i Qatar er allerede en katastrofe og jeg blir forbanna når jeg ser urettferdighetene i Brasil og får sympati med dem som protesterer mot pengesluket som fotball-VM har blitt. Da spør jeg meg om det er riktig å dra til et VM for å kose meg på andres bekostning. Dobbeltmoral? Og vil jeg bli tatt vel i mot?
Idrettsdagen. Første mai har også tradisjonelt vært en idrettsdag. Arbeidere har hatt arbeidsfri, protestert og kost seg på ettermiddagen, blant annet med fotballkamp. For mange år siden var det nesten ikke noe forskjell på dem som arrangerte kamper, spilte dem og dem som så på. Det vi ser i Brasil, Qatar og Russland (og mange andre steder) er at arbeidere uten rettigheter og uten et sosialt sikkerhetsnett bygger anlegg som andre bruker. De er rett og slett ikke velkommen til sin egen arbeidsplass når lyskasterne slås på.
Klisjeer. Talene på første mai (og syttende mai) ligner i dag veldig mye på idrettens festtaler – fellesskap og samhold hylles som viktige verdier, men forblir en akademisk tilnærming. Det er ofte langt mellom liv og lære i og utenfor idretten – det ser vi særlig godt i forbindelse med VM i Brasil, Russland og Qatar.
Idrettstog. Å gå i tog for andres rettigheter har mest av alt en symbolsk betydning. Men hva om idretten hadde sine egne paroler i første maitoget, der de kjempet for arbeideres rettigheter i andre land, med særlig vekt på arbeidsforholdene til dem som legger til rette for at vi skal kunne komme og se stor idrett? Store idrettsarrangementer er en nasjonal begivenhet og det dreier seg om langt mer enn idrett. På den måten kunne idretten vist sosialt engasjement utover luking av egne gressmatter. Kanskje ville jeg tatt på meg førstemaiskoa igjen?

Demme ja? Jeg har akkurat markert første mai med å se Aftenpostens serie Sweatshop med ungene. En fantastisk serie om tre norske ungdommer som drar til Kambodsja for å se hvordan tekstilarbeiderne der lever og arbeider. Jeg ville at ungene mine skulle vite litt mer om de billige klærne vi kjøper i Norge. Spørsmålet de sitter igjen med er: skal vi slutte å kjøpe klær? Svaret mitt er nei. Jeg tenker også: er det riktig av meg å dra til fotball-VM i Brasil? Demme ja?