Brasilblogg I: Velkommen fattigdom!

Sammen med familien har jeg nå vært ett døgn i VM-byen Salvador. Den lykkelige og forventningsfulle familien reiste fra et land som skal innføre tiggerforbud til et land som nekter alle fattige å selge sine varer og hjemmelagde matretter foran VM-stadionene. Fra en by som ønsker OL, til et land som snart skal arrangere OL. Vi har kommet til et land med stor fattigdom og fra et land med økende åndelig fattigdom.


Det er ikke helt sant det jeg sier. Seks damer som har solgt sine lokale matretter foran stadion i Salvador i mange år har greid å forhandle (ja, du leser rett, forhandle)  seg fram til å selge sine produkter foran VM-stadion, slik de alltid ellers gjør, for å tjene noen usle slanter til en skranten kasse. Det er heller ikke sant at norsk Oslos tiggerforbud er feigt. Det er urettferdig.
At en Aftenposten-journalist blir nektet å ta med seg en pakke Fishermans Friend inn i pressesenteret fordi det etter sigende er å anse som brudd på VM-sponsorenes rettigheter, er komisk. At vanlige, fattige brasilianere ikke får ta del i den økonomiske VM-festen er mer enn tragisk.
Blant norske OL-tilhengere argumenteres det med at et OL vil bringe økonomisk vekst til Oslo og omegn skulle byen få arrangere OL. For hvem, kan man spørre? Det er FIFA som har bestemt at lokale selgere ikke får selge sine varer innenfor en radius på to kilometer rundt VM-arenaene. Større radius blir det i Rio om to år når byen skal arrangere OL. Her er FIFA og IOC helt på linje. Og gud veit hvilken radius de tiggerløse må forholde seg til i Oslo i 2022?
Hadde det vært IOC som hadde forlangt tiggerforbudet i Norge på grunn av OL hadde det vært en viss logikk i det. Vi kunne latet som vi holdt oss for nesa, men godtatt det under påskudd av at det er best for OL-prosjektet. Men tiggerforbudet har ingenting med OL å gjøre. På den måten er Stortinget helt på linje med FIFA og IOC.
Da vi kom fra flyplassen i Salvador og stoppet på rødt lys, rullet taxisjåføren ned vinduet og slapp hodet til en tiåring inn. Han ville selge brasilianske VM-flagg til å feste på bilen. De kostet ca 15 kroner. Vi hadde bare store sedler (vår unnskyldning til ikke å kjøpe) og takket høflig nei. Men sjarmende var det. Om han stjeler sykler om natta? Aner ikke. Taxisjåføren ga gutten et kyss på panna, sa ham noen lavmelte ord i øret og klampet gassen i bånn, slik brasilianske taxisjåfører gjør.
Om tigging er organisert eller ikke er det en kjennsgjerning at det nesten alltid er fattigfolk som tigger. De gjør det ikke for å bli rike. Det gjør heller ikke unger som selger flagg i gatekryss eller stekt scampi utenfor fotballarenaen. Hva om tiggerne hadde solgt norske flagg i Norge og solgt varme peanutter utenfor Holmenkollen? Jeg tror ikke det hadde gjort noen forskjell. Vi har større sympati for fattigfolk i eksotiske land vi kan dra til som rike turister, enn fattigfolk som vi kan lukte hver eneste dag på t-banen i Oslo.
Roma-folk med norske flagg? De hadde blitt kjeppjagd! Og her sitter jeg i Brasil-drakt og venter på Tyskland-Portugal. Og verst av alt – jeg føler meg velkommen!