Brasilblogg III: Den lille mannen

Fotball-VM i Brasil er overveldende på alle måter. Alt blir stort selv for amerikanere. Og for den fattige brasilianer og en nordmann på dannelsesreise blir alt stort og du liten. Følelsene kan lett ta overhånd.


En av de sterkeste øyeblikkene jeg hadde på Arena de Amazonia (Kamerun-Kroatia) var ikke alle målene, men da en gammel mann med en uvasket Brasil-genser holdt hånda til en yngre og mer tykkfallen mann (kanskje far og sønn?) ned mot gressmatta for å bli tatt bilde av. I blikket og bevegelsene hans så jeg både usikkerhet og spenning. I det den yngre mannen sa at han måtte smile løftet han opp popcornposen han hadde i den andre hånda og løftet den opp som om det var VM-trofeet. Det er lett å bli fordomsfull i en slik situasjon, men jeg er sikker på at dette var første og siste gang denne mannen var på denne stadion. Og at den lille mannen aldri vil spise like dyrt popcorn. Dette var hans møte med Brasils hvite elefant. Brasilianere kan ikke mye om elefanter.

Et døgn seinere var jeg den lille mannen – midt i Brasils mektige regnskog. Der er det ingen hvite elefanter, men jaguar, anaconda, piraya og giftige slangerfarlige og du er helt prisgitt guidene som loser deg trygt gjennom alle farene og all spenningen som regnskogen har å by på. Men også disoppfarende og denne spenningen har en egen tidsplan i disse dager. 
Pirayafiske må vente til kampene er spilt – det sørger særlig amerikanere for. Brasil oversvømmes av fotball (soccer)-gale amerikanere som er mer opptatt av offside og høyt press enn å få med seg kaimanjakt eller klatring i lianer. Det er lenge siden alle amerikanere så opp til Jonny Weismullers Tarzan.
Det verst er at jeg er fascinert av amerikanernes sterke fascinasjon for soccer og dere egen måte å pakke inn virkeligheten på. Det er flere grunner til det. For det første at alle jeg har møtt – jeg understreker alle – har stor kunnskap om fotball – både om spillere og formasjoner. Litt mindre kunnskap om taktikk. I amerikansk media sliter fortsatt fotball mot baseball, basketball og amerikansk fotball, men jeg tror at (herre)fotball for alvor er i ferd med å gå fra å være kun folkesport til også å bli en amerikansk mediabegivenhet. Det bidrar fotball-VM til. Den lille mannen i amerikansk idrett er i ferd med å bli stor.
For det andre at det er svært mange kvinnelige supportere som ofte dominerer på tribunen. Jeg våger påstanden om at amerikansk soccer er mer folkelig enn den europeisk. En hovedgrunn er at kvinnefotballen har vært bedre enn herrefotballen i mange år og at det har bidratt til større rekruttering blant kvinner på tribunen i en ny fotballnasjon, men også at mange amerikanske menn ser mer kvinnefotball enn sine europeiske brødre. Flere jeg har snakket med her nede følger like gjerne kvinnelandslaget rundt på tur som herrelaget. Midt inntrykk er at herrefotballen i USA for mange fortsatt er lillebror til kvinnefotballen. En lillebror i puberteten.
Men det mest fascinerende er kanskje at mange amerikanere i dette (og andre) mesterskap følger to lag – mange amerikanere er av europeisk (og and lands) herkomst og de drar til VM for å møte supportere fra land der deres fedre og mødre kommer fra for å være med på en nasjonalisme de sjelden har tilgang til. Da resten av familien min sto i do- og bruskø kom det feks. to amerikanere med kroatiske drakter og ansikstmaling og tok plassene til deres fordi vi satt rett ved den kroatiske supportergjengen. De snek seg gradvis inntil og sang etter beste evne med på kroatenes sanger. Sjelden har jeg sett amerikanere mindre, men allikevel veldig stolte. Store amerikanere som små kroater. Dette er amerikansk romantikk jeg tror jeg som nordmann aldri kommer til å skjønne.
Også på en annen måte ble oppholdet i regnskogen preget av fotball.  Den lille guiden Robinson (opprinnelig fra Manaus) som ledet oss gjennom den store regnskogen og viser oss hvor hjelpeløs man er hvis man ikke tilpasser seg naturens lover, inviterte også høflig til fotballkamp på en leirete åpning mellom palmer og lianer. Der beviste han for meg og alle innsektene som var tilskuere til kampen at ikke alle brasilianere er gode fotballspillere. Akkurat da var det ikke bare jeg som var liten i den store skogen.
Blonde og blåøyde barn får stor oppmerksomhet når de beveger seg rundt i Brasil. Stor oppmeksomhet fra pene små jenter får en liten gutt til å føle seg som en liten mann. Og gjør fotball-VM til noe større.
Og midt i Amazonas sitter jeg og tenker på mormor som døde i fjor, hun som lærte meg hvordan man skulle sette pris på naturen og at det lille mennesket har stor glede av naturen og mennesker av all slag, så lenge det er naturen som får bestemme og alle mennesker blir behandlet med respekt. Større er ikke jeg. Uten popcorn og med erfaring fra en hvit elefant.