Stemmene som mangler

Internasjonale påvirkning. Det er ingen tvil om at internasjonale forhold har vært negativ for det norske OL-prosjektet. Mange er negative til et OL i Oslo på grunn av IOCs væremåte og Sotsji-OLs megalomani. Samtidig mener jeg at den norske OL-debatten fullstendig mangler et internasjonalt innhold og internasjonale stemmer som kan opplyse oss i debatten og som kan gi oss kunnskap om internasjonal idrettspolitikk som frir oss fra antagelser og ønsketenkning. Nei-siden er stadig på jakt etter kompromitterende dokumenter og uheldige uttalelser og ja-siden tror at en gjentagelse av det de hele tiden har sagt styrker deres egen sak. Det holder ikke.
Tatt på senga. Med folkeavstemningen om OL i Oslo ble norsk idrett tatt på senga på to måter. For første gang ble norsk idrettspolitikk et sentralt tema i en valgkamp. Dette tror jeg var starten på et kritisk blikk på idretten som det ikke var forberedt på og som den delvis ikke ønsker. Skulle idretten komme på statsbudsjettet en eller annen gang i framtiden vil en slik ordkrig bli en del av hverdagen for idretten. Da blir idretten hele tiden målt opp mot andre prioriteringer i samfunnet, slik vi har sett ekstreme eksempler på i OL-debatten.
Forsømt politikk. For det andre viste norsk idrett at den har forsømt internasjonal idrettspolitikk i mange år (med unntak av på anti-dopingarbeidet). Selv om IOC har endret seg mye siden Salt Lake City-skandalen har IOC fortsatt mye å gå på og et hvert forsøk på å forsvare IOC har effektivt blitt latterliggjort av dem som ønsker å skade OL-søknaden. Det er alltid mulig å finne noe negativt om IOC og det faller ofte i god jord hos dem som allerede er skeptisk. I den sammenheng har dem som har forsvart IOC som oftest henvist til hva IOC selv sier og har ikke vært i stand til å vise til egne initiativ til endringer i den olympiske bevegelse – før man startet sin egen OL-prosess. Inntrykket vi som står på utsiden har fått er at man bare forslår endringer etter hvert som man blir presset til det, og at det ikke er et resultat av et genuint ønske om forandring. Det er denne mangelen på troverdighet som jeg tror er OL-prosjektets verste fiende. Ikke prislappen på 35 mrd.
Overfladisk kritikk. Samtidig er kritikken av IOC og av internasjonal idrettspolitikk svært overfladisk og basert på en stor forsømmelse. Kritikken er ekstremt dokumentfokusert og sannheten måles i om OL-forkjemperne sier det samme over tid eller ikke. Debatten om regjeringen vil ta forbehold om å følge det olympiske charter er veldig relevant og interessant, men også et eksempel på at konteksten ofte blir borte og at viktige stemmer ikke blir hørt, blant annet dem vi diskuterer, feks IOC-representanter (utenom Heiberg!).
Taktikkeri. Når kulturministeren sier hun har hatt møter med IOC om norske forbehold er det en enkel sak å kappe beina av henne når signaturen hennes finnes på en kontrakt som sier at norske myndigheter vil følge det olympiske charter til punkt og prikke. Juridisk er det sikkert ikke noe tvil om hva som er rett og galt i denne saken. Men Vancouver, London, Rio, PyeongChang og Tokyo gjorde og har gjort store endringer på sine originalkonsepter etter at de underskrev den olympiske kontrakten. Ofte for å spare penger. IOC er selvfølgelig ikke alltid like fornøyd, men hva skal de gjøre? Flytte lekene? Det er nesten umulig. Og det er i hvert fall umulig for dem som ønsker et OL å si at dette er en del av taktikken for å få lekene.
Andres vurderinger.  Det er to stemmer jeg savner i debatten om OL: dem vi snakker om. Hvilke kritiske journalister har ringt IOC (hvem nå det enn er?) eller Thomas Bach eller dem kulturministeren har snakket med i møtene og bedt om deres vurderinger av saken? Og når Oslo2022 sier at mange i IOC ønsker OL til Oslo fordi det vil redde vinter-OL, hvem ringer til Oslo2022s konkurrenter og spør dem om hva de mener om OLs framtid? Denne informasjonen finner du ikke i hemmelige brev eller på IOCs nettsider. Og jeg finner dem ikke i den norske debatten eller i norske aviser. Samtidig savner jeg et ekte og troverdig engasjement fra ja-leiren om endringer i den olympiske bevegelse. Slik det ser ut nå er taktikken å komme med forslag som allerede er akseptert i IOC-systemet – bort med klisjeene og fram med ideene! Det holder ikke at IOC-president Thomas Bach er sjarmerende i denne prosessen. Han har bare én dobbeltstemme i en uklar masse på 107 representanter. Hvem av disse 107 vil Norge overbevise?

Mitt ønske. Her et ønske til journalister som engasjerer seg i OL-debatten: i disse dager er det ungdoms-OL i Nanjing. Dette er kanskje Beijings viktigste arena for å vise seg fram som kandidat til OL i 2022. Her får de tilgang til viktige IOC-representanter på løpende bånd, sikkert med Yu Zaiqing i nærheten hele tiden. Yu er både visepresident i IOC og i Beijings-søkerkomité. Hva mener han om endringer i IOC, om å overholde det olympiske charter og om at Oslo vil redde vinter-OL fra totalitære tendenser? Jeg er sikker på at Norgesvennen Thomas Bach kan gi dere nummeret, så åpen som han har blitt.