Mellommenn og stråmenn i norsk OL-debatt

Ubekreftede rykter. Det vakte berettiget oppsikt da Aftenpostens Harald Stanghelle kom med ”ubekreftede rykter” om First House tidligere i år. Det bør det også gjøre når ubekreftede rykter eller ønsketenkning fremmes i OL-saken. Debatten om OL er nå så betent og så preget av mellommenn og stråmenn at den ødelegger for den faktabaserte diskusjonen alle etterlyser.
Kilder og bindinger. Det er to aspekter ved pressens dekning jeg syns tidvis har vært svak. Det ene er bruk av påstander eller uttalelser fra tredjehånds kilder, spesielt påstander om hva IOC mener. Det andre er bindinger, enten til OL som prosjekt eller til personer som er knyttet til OL-prosessen.
OLs våpendrager. Dagbladets Esten O. Sæther har vært en av OLs fremste forsvarere. For han er det naturlig at Norge arrangerer OL, at OL til Norge vil hjelpe på å endre IOC, at det vil bidra positivt til breddeidretten i Norge og at det er bra for toppidretten i Norge. Gode ønsker som er vanskelig å vite om treffer. At IOC er i ferd med å endre seg på grunn av Agenda 2020 er et ønske. Ikke noe av det som er forslått i dette reformtiltaket er vedtatt, langt heller satt ut i livet. Noen ganger går det også litt raskt i svingene. I dagens Dagbladet (3. september 2014) skriver Sæther at et ekspertutvalg i IOC har åpnet for å spre lekene, slik det er foreslått i hastevedtaket om endring av OL-konseptet som i disse dager blir behandlet, og som mange (inkludert Sæther) tror kan endre opinionen i Norge. Dette er rett og slett feil. Forslaget kommer fra fire nasjonale olympiske komiteer i Europa som et innspill til Agenda 2020, fordi de er frustrert over at dagens system gjør det vanskelig for deres land å arrangere OL. De har også folket i mot seg. Hva asiatiske forbund mener vet vi for eksempel ikke. Det er også framsatt påstand om at de som skal arrangere OL i 2022 får 2 milliarder i ekstra tilskudd på grunn av nye og gullkantede medieavtaler for IOC. Kan noen i IOC bekrefte at Oslo vil få disse pengene skulle vi bli tildelt lekene? Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng mellom mer penger, ønsker, lovnader og faktisk overføring av penger.
Førstehåndskilder. Og her er jeg inne på sakens kjerne når det gjelder mellommenn (sakens kjerne er ikke av Dagbladets kommentator!): Nesten hver gang det refereres til hva som skjer i IOC er det NIF eller Oslo2022 som er kilden eller mellommann. Det gjelder Dagbladet, VG, Nordlys, Dagsavisen, Aftenposten osv. Det er nesten ingen av disse påstandene som er bekreftet av IOC – verken av enkeltpersoner eller organisasjonsledd. Jeg kan godt hjelpe med telefonnummer og epostadresser, hvis det er ønskelig! Gerhard Heibergs nummer har dere selv… Jeg påstår ikke at all informasjon vi får fra den kanten er ukorrekt, men informasjon gjennom mellommenn svekker troverdigheten til dem som referer til disse ”faktaene” og det gir avsenderen mer kontroll over informasjonsstrømmen enn det som burde være ønskelig for en journalist.
Agenda Media. Så over til bindinger. Det er ingen hemmelighet at Dagbladet er sponsor av Idrettsforbundet og at Esten O. Sæther har støttet generalsekretær Inge Andersen i mange idrettspolitiske saker. I så måte har det vært interessant å se at Dagbladet i sine lederkommentarer har gått mot OL, mens sportskommentatoren har gått god for det meste som skjer i OL-leiren. På motsatt side sitter VGs sportskommentator Truls Dæhli som i mange år har forsvart særforbundslinja i norsk idrett og som har vært svært kritisk til det NIF foretar seg i svært mange saker. Dette gjenspeiler også mange av kommentarene til VGs sportskommentator i OL-saken. Få utenfor Nord-Norge har vært så kritisk til OL-prosjektet som han. VG har også vært avisen som har gått idrettsmakten mest etter i sømmene. Er det på grunn av mangel på bindinger? I Nordlys er det fint lite godt å si om OL i Oslo. Der er den kritiske journalistikken basert på at Tromsø ikke fikk OL sist denne diskusjonen var på tapetet. Hva med NRK? At de er nevnt som en av dem som kan ta over mediesenteret etter OL har skapt anklager om at de er mer positive til OL enn de ellers ville vært og anklager om at de har vært mikrofonstativ for ja-leiren. De fleste mistanker mot medias agenda i denne saken er feil. Skyldes det pressen selv?

Mer relevant. Og her sluttes sirkelen: med bedre bruk av førstehåndskilder og mindre bruk av spekulasjoner, ønsketenkning og personlige føringer blir bindinger mindre relevant for vurderingen av medias rolle i OL-saken. Vi får bedre fakta og mer ut av journalistene og kommentatorene – enten de er for eller mot OL i Oslo.