Når man kun snakker til sine egne

Justisminister Anders Anundsen (frp) er nok en gang i hardt vær. Denne gangen har han laget – det han kaller – en informasjonsvideo kalt «Trygghet i hverdagen», om ting han mener han har fått til som justisminister. Kritikerne raser og kaller det propaganda. Dette er en samtale med sine egne. Akkurat slik vi har sett i idretten den siste tiden.
Propaganda. I følge Store norske leksikon er “propaganda, bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.”
Latterlig. Det er å overdrive å tillegg Anundsen manipulerende evner, med unntak av å manipulere lattermusklene. Slik jeg ser det (som også mener at denne videoen er helt latterlig og er problematisk på mange andre områder) er dette en metode som brukes for å samle sine egne. De er de som allerede støtter Fremskrittspartiet og hater den “negative pressen” som lar seg røre av denne videoen. Resten mener det er et rør. Den er tilpasset youtubens ekkokammer. Kjernevelgerne kan vi også kalle det.
Også i idretten. Dette er ikke noe unikt i politikken (selv om kanskje den norske justisministeren har valgt en linje som vi ikke har sett før). Det er heller ikke unikt i idretten. Det har vi sett klare eksempler på de siste årene.
Coes metode. Da Sebastian Coe kalte alle dopinganklagene som har haglet rundt det internasjonale friidrettsforbundet de siste ukene en krigserklæring mot friidretten og hånet alle dem som sto bak avsløringene var ikke det en tale til oss som satt hoderystende og hørte på, men til alle dem som var under press og ble beskyldt for å ha ført friidretten opp i uføret: de som skulle velge ham til president.
Lex Blatter. Da Sepp Blatter forsikret at han var rett man til å reformere FIFA i sin femte presidentperiode, snakket han til dem som skulle utsette pensjonstilværelse hans og ikke til alle dem som har avslørt korrupsjon eller som anklager ham for å ha kjørt FIFA i grøfta. De hadde ingen makt til å bestemme over hans videre skjebne.
Arrogant. Det er selvgodhet og en smule arroganse som preger det Anundsen, Blatter og Coe gjør for å tekkes sine egne. Det er et dålig forsøk på å maskere politikk som objektiv informasjon, indrepolitisk sminke som skal sikre at man får fortsette i jobben.
Må avsløre metoden. Først når vi ser hva som er den egentlige hensikten bak forskjellige jippoer og mediestunt kan vi komme videre fra hån og latter – slik vi har sett i alle de tre tilfellene  og som nesten alltid skaper en motreaksjon og tjener den vi latterliggjør – til å gjøre noe med det som kan være det grunnleggende problemet: maktmisbruk og dobbeltkommunikasjon.

Vådeskudd? Timingen til Blatter og Coe var god. Begge fikk tillitt av dem de snakket til. Det gjenstår å se om Anundsen har ladet riktig våpen i denne sammenheng. Det er lokalvalg og ikke stortingsvalg og det er andre enn velgerne som bestemmer om Anundsen kan klamre seg til makten. En statsminister, blant annet.